En gang i tiden menig Fagereng spiller gjennom sin pakke med 20 superfamicomfotballspill del 4:Super Formation Soccer II

Da lakker det mot jul, og det dages atter til supernintendotid, men i stedet for å gå løs på de fete tittlene som «Donkey Kong» og «Super Aleste» holder jeg fasteperioden hellig og koker suppe på forgagnede rester Nå klager jeg ikke, hvorfor skulle jeg det? Super Formation Soccer er kanskje ikke noen indrefilet i fotballspillenes verden, men som jeg allerede skrev i forrige episode i denne serien, Human lagde et helt ok fotballspill til Super Nintendo på starten av nittitallet, og i 1993 gav de det ut en gang til. Jepp jeg sliter litt med å finne noen forskjeller mellom eneren og toeren i denne serien, det dreier seg stort sett utelukkende om små detaljer. Grafikken har fått en ørliten finpuss. Først og fremst er spillerene en smule større. Yugoslavia og Urugay har fått vike plassen til fordel for våre skandinaviske naboer (en naturlig utvikling om vi minnes resultatene fra det mellomliggende europamesterskapet). Jeg regner med det er gjort noen utskiftninger i spillertroppene også, jeg gidder ikke gå igjennom disse, men det virker som lagene har realistiske tropper med navnene fra de faktiske spillerene. Sekvensen der lagene går til og fra garderoben. I eneren var man nødt til å flytte tommelen helt over til startknappen for å skippe denne sekvensen, nå holder det med et lett støt på den gule B-knappen. Dette plusses trekkes lett ned med det faktum at keeperen som standard nå kontroleres manuellt. Heldigvis er dette en innstilling som kan endres ved halv tid, uheldigvis er dette en innstilling man må huske på før hver kamp. Nei her er det ikke store forandringene å snakke om her, menyene er like, grafikken den samme, musikken er rocka opp litt, men i dag synes jeg bloing bloing-synthen fra eneren har mer sjarm, og i selve mekanikken har det ikke sjedd noen verdens ting. Dommeren dømmer fremdeles helt på måfå, selv om han kanskje har byttet ut noen røde med gule kort, vannskelighetsgraden er kanskje en smule hardere, men preges stadig av å være forferdelig vannskelig helt i starten til man har lært seg triksene som pluttselig gjør spillet nok så enkelt. Likevel er det en stor forandring som rettferdiggjør en oppfølger. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg klarte å legge merke til denne. Ikke så rart kanskje da jeg sitter og spiller alene, men denne toeren støtter firespilleradapteret. Nå spiller jeg som sagt alene, og om jeg skulle klare å finne en lekekammerat er det sjelden det henger to til på det lasset. Jeg har faktisk ikke utstyr til å spille 4p samtidig på Super Nintendo hos meg, men jeg må innrømme at denne muligheten plutselig gjør Super Formation Soccer II til en vesentlig oppdatering av serien. Så får bare jeg håpe at neste spill i serien har noe nytt å by på som jeg personlig kan ha glede av.

En gang i tiden menig Fagereng spiller gjennom sin pakke 20 stk. Super Famicom-fotballspil del 3l: Super Formation Soccer

Neida, jeg har aldri gitt opp dette prosjektet. Det ble bare utsatt på ubestemt tid da jeg flyttet fra Super Famicomen. Jeg skulle starte på igjen både jul, påske og sommer, men tiden går fort og nå har nokk en jul passert uten at noe har kommet ut. Uansett, her er en ny artikkel i serien. Det er godt å være tilbake. Jeg går bort fra tilfeldig trekning og velger meg «Super Formation Soccer» det første spillet i Humans serie som spenner seg over minst fire utgivelser til Super Famicom. Den lengste serien jeg har i denne samlingen. OK, jeg kjenner dette fra før, jeg har faktisk spilt gjennom det på PAL SNES og den japanske utgaven er så og si helt lik. Navnet er det samme, titelskjermen og menyene identiske, det er heller ingenting i selve spillet som skiller seg ut så langt jeg kan se. Den eneste bonusen Japan fikk var eksotiske skrivefeil i lagvalgskjermen. Her kan det velges mellom datidens ti beste lag pluss USA og Japan, blant disse har French sneket seg inn, og Argentina rimer plutselig på «margarine». I neste meny dukker de første oksidentalske tegnene opp. Alt i dette spillet er nemlig skrevet på engelsk med unntak av spillernavnene som er skrevet på japansk vis. Hva meg angår har det ingen innflytelse på spillopplevelsen. Jeg føler ikke for å fikle noe særlig med lagoppstillingene og hva karakterene som har ballen, skårer, blir utvist etc. Går meg uansett hus forbi, men jeg hadde det litt gøy med å se hvordan det engelske laget så ut i katakana. Butcher har for eksempel blitt Puccha (skrivefeil der), Burl er Bururu. Pierce er fullstendig hysterisk, bare hør; Piasuri, og hvilket britisk navn «Akumamon» skal forestille har jeg problemer med å resonere meg frem til. Så man blar videre gjennom menyene og ser at man har det man trenger av formasjoner, velger automatisk styrt målvakt og kjører i gang en kamp. Det første man legger merke til er kameravinkelen, på langs nedover banen, litt over hodehøyde. Jeg kan ikke annet enn å forakte den, og det blir ikke mindre forvirrende når andre omgang sparkes i gang og lagene har skiftet side uten at kameraet har. Så lenge man kunne se i den retningen man spilte var det greit nokk, men nå skal man altså spille ut av bilde, i den retningen man ikke ser en dritt. Spør du meg vitner dette om elendig fotballforståelse. Det som er viktigst er området rundt ballen, hva målvakt og forsvar foretar seg til en hver tid er ikke relevant informasjon. Likevel, til tross for et uheldig valg av perspektiv trengs det ikke mer øvelse en sedvanlig å komme inn i Super Formation Soccer. En fotballbane er jo full av streker som gjør det greit å orientere seg, og det er godt å ha et lite oversiktskart over hele banen og alle spillernes bevegelser tilgjengelig til enhver tid. Hva styring angår kontrollerer man de to spillerne som er nærmest ballen. Dette er ikke bestandig like heldig, særlig i forsvar, men bedre kan man ikke forvente av et fotballspill fra tidlig nittitall, og når det er to spillere man kontrollerer er sjansen for at ingen av dem er den best egnede langt mindre. Vi har tre forskjellige skudd, høyt, lavt og pasning, to forskjellige taklinger og med skulderknappene kan man skifte pasningsmottaker. Det er også mulig å styre keeper, men slikt holder jeg ikke på med. Det er noe veldig typisk Super Nintendo over utseendet til dette spillet. De avrundede, grovkornede karakterene med merkelig proporsjoner. Måten ballen zoomer overdrevent mye når den spilles høyt. Ingenting spennende å se på kanskje, men den karikerte stilen fungerer bedre enn Excite Stage sin detaljerte og riktigere proporsjonerte verden. Alt i alt er dette slettes ikke så ille. På tross av synsvinkelen, som sikkert virket mer spektakulær på den tiden, og som er med på å gi spillet særpreg, har Human virkelig kommet opp med et brukbart konsept og forsøkt å lage et spillbart spill. Nei det får ikke bedre enn G i boka, men jeg ser potensiale her, og jeg har tro på at oppfølgerne kan være hakket bedre. Dette er tross alt et av de første, om ikke det aller første, fotballspillet til konsollen. Det jobber hardt med å ikke se ut som et skarve famicomspill og lykkes med det. Enkelt og originalt. Verdt et forsøk.

Jeg hiver opp nok et innlegg om samferdselen på Helgeland, og denne gangen om den virkelig store saken, nemlig spørsmålet om en storflyplass, eller stammruteflyplass eller hva faen du nå vil kalle prosjektet. En kort oppsummering kan være på sin plass: Man har i flere tiår lett etter et sted å annlegge en ny storflyplass på Helgeland. Vefsn med sin sentrale lokalisering har vært et naturlig utgangspunkt, men når man etter så mange pr og så mange utredninger fremdeles ikke har klart å komme opp med tall som kan godkjennes er det på tide å innse at en ny flyplass i Vefsn som kan ta i mot 737-fly rett og slett ikke er realiserbart.

Mo i Rana har en flyplass som egentlig ikke oppfyller dagens krav, men hvor man har fått drive på dispensasjon til ny flyplass er på plass. Man har funnet en lokalitet noen få kilomete nord-øst for sentrum som egner seg veldig godt til flyplass også en større en.

Nå er Røsvoll, dagens flyplass som betjener Mo i Rana, godt på overtid, og alle er skjønnt enige om at det er på tide å sette spade i jorda. Alle med unntak av en håndfull treneringskåte vefsninger som mener at om det nå er slik at det ikke lar seg gjøre å anlegge en storflyplass i eget nærområde så vil det i alle fall være fullstendig katastrofe om det bygges i Rana 9 mil unna på bre fin helårsvei eller en drøy time med toget. Argumentet er at flytilbudet for resten av Helgeland (les: Mosjøen) kommer til å bli fullstendig rasert. At dagens flytilbud til Mosjøen blir lagt ned om en ny flyplass bygges på Mo er sansynlig, men det vil i så fall være helt avhengig av at Vefsningene bruker det nye tilbudet. Tilbudet til Sandnessjøen og Brønnøysund vil garantert bestå.

Det er klart det i denne saken er lett for oss ranværinger å stille oss på vår høye hest og le av småligheten til våre naboer i sør, men hvordan hadde ranasamfunnet stilt seg til et snudd scenario? Man får mest inntrykk av at det meste av utviklingsmidler på Helgeland brukes på å trenere utbygging i de andre kommunene i regionen. Slikt blir det ikke mye fremdrift av, snarere stagnasjon og tilbakegang.

For min del personlig er jeg ikke veldig opptatt av flyplass og direkteflyvninger Mo Oslo, jeg kommer for det meste til å bruke tog og buss uansett, men også for oss byr dette på spennende muligheter. Kommunene på innlandet helt sør i fylket har, i motsetning til Vefsn, stilt seg positive til stroflyplass i regionen selv om det ikke blir i Vefsn, men samtidig stillt krav om utbedret innfrastruktur og kollektivtilbud til og fra regionens største tettsted, Mo i Rana. Her åpnes det adskillige muligheter, og om man spør meg er dette det virkelig helt nødvendig om regionen, ja landsdelen i sin helhet skal utvikles. Vi kan godt sitte på hvert vårt nes med direkteruter til Trondheim og hovdestaden og se på folkestrømmen fra øyene og dalførene som strømmer forbi, en vei. Eller man kan utvikle sentrum som knyttes sammen med hverandre og omland til beste for befolkning og næringsliv i Hattfjelldal og Rødøy så vel som i Rana, ja kanskje til og med Vefsn.

Ta bussen

Blåvegen, turistnavnet på den gamle handelsveien mellom Onega og Helgelandskysten, har vært bekvedet som en viktig internasjonalt forbindelse i mang en politikers festtale. Brødreskap, handel, turisme har alt blitt bejublet og satsing der på bebudet. Veien vil nok bestå lenge ennå, og den er jo strengt tatt bedre enn noen sinne. Ikke desto mindre har Västerbotten län besluttet å legge ned bussforbindelsen mellom Mo i Rana og Umeå over sommeren. For det meste er jo kollektivtilbudet her i landet ikke så ille. Det betjener i alle fall et omfattende rutenett som man i mange andre land bare kan drømme om, og det selv når normenn flest er godt bestykket med private befordringsmiddler, men grenser kan være vanskelig å krysse. Jeg mener, selv ei lita fylkesgrense skaper problemer. Hvem skal finansiere tilbudet? og ikke minst: Hvem skal informere om tilbudet? Når det gjelder samkjøring av kollektivtrafikk har vi definitivt mye å lære av Sverige. Så er det også svenskene som har drevet denne bussforbindelsen mellom Rana og Vesterbotten. Når ruta nå planlegges nedlagt er selvfølgelig alle politigere som spørres uforstående til at et slikt tilbud ikke kan være mulig, men til syvende og sist virker det ikke som fylkeskomunen vil ta på seg befordring over en riksgrense. Den har ikke vært villig til å støtte ruta før, og det blir neppe noe folkekrav å gjenoppta trafikken. Det er tross alt samfunnets svakeste som bentter seg av kollektivtrafikk.

Mulighetene for at siste ordet ikke er sagt i denne saken er naturligvis til stede, selv lever jeg i håpet. Tapet av kollektivforbindelse mellom Mo i Rana og Hemavann vil bety en drastisk innsnevring av reisemulighetene til og fra kommunen for oss som reiser en del øst-vest.

Ukas tanka: Vår

Sjå kor ho skin sola
klar, ljos i all si fagerdom
stolt og kraftfullt
Vinterens uskuldsreine
dulgsmålsteppe svinn, sanning

Dagens lest

Så vidt meg bekjent har jeg ingen barn, ei heller noen på vei, men jeg kan jo være litt opptatt av ting som kontantstøtte, utdanning, barnehage og småbarnsmødre for det. Jeg synes litt synd på disse nybakte mødrene, og det skulle ikke forundre meg om enkelte fedre engasjerer seg litt for farskapet sitt heller. I dag greier nemlig Dagbladet og Aftenposten å presentere eksperttips som råder de til det stikk motsatte.

Nå sier det noe om samfunnet at en av landets største daglige publikasjoner kan tillate seg å skrive at mødre bør bry seg mindre om barna sine og mer om karierrene sine, finanskrise? Når En annen stor avis fraråder deg å hive ungen i barnehagen så fort som råd er er det ikke bare bare å følge den riktige veien, nå dreier dette seg om barnets beste, men man kan likevel spørre seg hvor godt støttet disse sakene er. Dessverre er nok hele årsaken til at disse sakene havner på forsidene, eller i avisene i det hele tatt av en heller spekulativ årsak. Barn er noe som opptar foreldre, og i våre dager er det ikke slik at oppdragelse er en enkel sak. Det er ikke godt å vite hvordan menneskeheten har overlevd til i dag uten denne skaren av pedagoger og eksperter på barneoppdragelse. Man ønsker jo det beste for sine barn, derfor blir disse sakene viktige for oss. Heldigvis er det utbredt, sunt, folkevett å ikke tro alt man leser.

Øvelse i å skrive seg vekk

«Ikke kvitt deg med Illusjonene dine. Når de er borte kan det hende at du fortsatt eksisterer, men du har sluttet å leve.» Mark Twain.

Er ikke det sant? Jeg brukte å fundere en del på hvordan jeg oppfattet verden. Jeg har sansene mine, naturligvis, men de er ikke så presise som jeg går rundt og tror. Synet, som er så viktig for oss, er for eksempel bare refleksjoner av elektromagnetisk stråling. Når jeg ser på stolen så ser jeg ikke selve stolen her og nå, jeg danner meg et bilde av hvordan stolen kan se ut med hjelp av informasjon som har brukt tid på å reise fra stolen til øyet mitt, blitt kodet i øyet og sent til hjernen for tolkning. Nei den tiden er ikke så veldig lang. For det meste nøyer vi oss med å se på ting som er svært nærme, men om en løfter hodet bakover og kikker ut der, en stjerneklar natt, så er ser man lys som har reist i årevis. Du ser faktisk tilbake i tid. Jeg ser at dette har veldig lite å gjøre med det opprinnelige sitatet, men er ikke det fantastisk?