Helt tilfeldig trekker jeg ut en kassett, og hva får jeg? Visst trekker jeg Excite Stage '95, og trekker et lettelsens sukk når jeg tenker på at dette er det siste spillet jeg har tilgjengelig i denne serien, samtidig 95 er bedre enn 94, det har jo FIFAserien fra Electra Anus vist, ikke? Jeg er ikke mye snill med meg selv.
Det første jeg får se er en mer smakfull Epoch logo etterfulgt av en helt brukbar intro. Hovedmenyen er helt lik og stort sett det samme med noen få unntak. For det første er det ingen spysamba som tar i mot meg (dette sier jeg ikke om samba generelt altså), noen moduser harskiftet navn og en ny har kommet til, en mulighet for en cup du setter opp selv, med J-Leage lag da Ja menyen er kraftig forbedret med enkle grep, så langt virker dette som en ren oppdatering. Til og med lagvelgermenyen er gitt en skikkelig overhaling, og de idiotiske maskotene er byttet ut med klubbvåpen, slik skal det gjøres Epoch! Dessverre er selve spillet det samme.
For det første er målvakten som standard satt på manuell. Jeg har aldri vært noen stor fan av manuelt styrt målmann, og dette blir bare for dumt, her må en huske å sette kontroll av sisteskanse på auto for hver kamp, og dette er ikke den eneste lille tingen som irriterer. Hver bidige gang dommeren blåser i fløyta får jeg opp spillerbytte og taktikkmenyen, nå har jeg ikke funnet noen annen måte å komme til denne menyen på med unntak av etter en omgang, men også dette blir for dumt. Keeperen har ikke trent mye det siste året og holder fast ved et direkte tafatt tilslag som ikke makter å slå ballen i nærheten av midtbanen en gang, som i mange tilfeller ender med at motstanderen får presse konstant. Det finnes stadig ingen spurteknapp og heller ingen knapp for å skifte spiller. Det er forresten ingen markør rundt den spilleren du styrer, i steden kontrollerer en de to spillerne nærmest ballen. Det er ikke bra dette her, det er bare er ikke bra.
For å snakke om selve kontrollen, den er ikke forbedret på noen måte. For å illustrere hvor bakvendt den er kan jeg nevne at pause ikke er start men select og passningen er helt ubrukelig da spilleren bestandig velger det dårligste alternativet i enhver situasjon. Den taktikken som fungerer best er å forsøke å få molet ballen opp og springe etter. En litt snedig nyhet har vi likevel , og den er slettes ikke dum. Med start (dere forstår at jeg mener det burde ha vært select) L og R kan du variere presshøyden underveis i kampen, ikke dårlig, slettes ikke dårlig, men helhetsinntrykket blir bare ikke bra for det.
Grafikken er prikk lik 94versjonen, men det er gjort en del forandinger i lyden. Vår kjære Manchesterjunkie (jeg likte ham faktisk) er sent på gata, en utrolig kjedelig fyr har tatt over jobben hans. Ellers jobber dette spillet bra med audiale kapasiteter, det forsøker, og lyktes ikke så aller verst. Kampene akopangeres ikke med heismusikk som i forgjengeren, men med langt mer fremtredende lydeffekter. Innimellom hører en en speaker som snakker og litt sporadisk musikk settes i gang, som sagt Epoch skal ha for å ta lyd seriøst.
Etter flerfoldige bortkastede timer, noen tap, flest uavgjort og en sjelden seier kaster jeg inn håndkleet. Jeg er møkkalei av å starte alle kammpene mine med to baklengs fordi jeg glemmer å sette målvakt på auto (utrolig nokk får du ikke opp taktikkmenyen etter skåring). Jeg er møkkalei helt meningsløse offsider og spill jeg aldri får satt i gang fordi målvakta er totalt innkompetent. Kan ikke si noe annet enn at dette ikke er ett særlig bra spill, men det er i det minste middelmådig, det er ikke bedre enn 94versjonen, men ikke dårligere heller NG igjen med andre ord. Jeg hadde det faktisk ikke så ille når jeg skrudde av musikken og satte på Rupa & The April Fishes i steden, en god pils skader heller ikke, en får gjøre det beste ut av situasjonen.
mandag 23. juni 2008
søndag 22. juni 2008
Menig Fagereng spiller gjennom sin 2500 yen pakke med 20 super famicom fotballspill del 1: J. Leage excite Stage '94
De har stått der en stund nå, oppå skapet. Hvorfor de ble plassert der aner jeg ikke, hvorfor jeg tok de med? Det må ha vært for å prøve de, men det jeg har gjort er stort sett å starte de opp og konstatert at de fungerer. Ja, hvor spennende høres det egentlig ut med en bunke japanske fotballspill til SNES hvor størsteparten ser ut som billige J-Leage lisenser fra selskap som Epoch og Hudson? Selv ikke jeg som fotballspill entusiast blir heltent på tanken, og denne prøveøkta mi før jul en gang gav egentlig ikke mersmak. Det eneste spillet jeg silet ut og har spilt siden er fighting eleven 2 fra Konami, en spillserie kjent som International Superstar Soccer utenfor soloppgangens rike.
Så jeg henter ned esken og går gjennom¨. Jeg teller spillene og finner ut at det 15. Det skal være 21, men jeg antar jeg lot de 6 spillene jeg hadde fått til å virke på min Europeiske SNES med det adapteret jeg har ligge igjen, det må være det, de ligger nokk der hjemme et sted. Jeg kan ikke si at 15 spill er noe annet en tilstrekkelig, eller 14 siden jeg har to kopier av J.Leage Excite Stage '94, det var derfor jeg valgte det først. Av en eller annen grunn føltes det som en god ide å brenne i vei to kassetter med en gang.
Jeg hater det øyeblikkelig. Epoch logoen forbiner jeg ikke med noe som helst, introen er så uinnspirerende en kunne forevente og med en gang menyen dukker opp spyr høytalerene ut groteske sambarytmer. Jeg danser og er med i fem tidels sekunder før jeg kaster opp. Jeg er ikke i humør til dette tenker jeg og kjører i gang med en «Practice match» for å slippe mer av denne grusomme musikken. Den forfølger meg inn i neste meny, den er der faktisk i hver bidige meny. Jeg føler at spillet faller helt sammen i menyen for valg av lag. Jeg innser at det er utelukkende Japanske klubblag og om det ikke var annet å vente så gjør menyen meg enda mindre interessert. Her skal man altså velge seg et dyr, eller idiotisk maskot. Jeg velger reinsdyret for da vet jeg at jeg er i Nara og oppdager at navnet på laget står nederst på skjermen... Nara Antrax, er det det det står? Heter klubben virkelig Nara Antrax? Sikkert ikke, men med tanke på hvor gjennomført idiotiske navn japanske fotballklubber har skulle det ikke overraske meg heller, av andre lag jeg ikke har noe som ligner et forhold til har vi Yokohama Flügers, Yokohama Marinos, Nagoya Grapus Eight. Sukk, boliviansk andredivisjon hadde vært å foretrekke, men kan hende er spillet bra.
Grafikken er ikke noe spesiellt, små figurer uten særlig mye detalj, men det er oversiktlig og fungerer, sidebytte animasjonen er bra, resten er ikke bra. Det eneste det virker som det er lagt en del arbeid i er maskotene, som jeg hater.
Musikken i selve spillet er mye bedre, og den skifter underveis i kampen, som er en snedig vri. Helt ok heistoner, men kommentatoren høres ut som en junkie fra Manchester, lydeffektene er tafatte for å si det milt, du må lete for å finne de egentlig, men de er der.
Ja, jeg har gitt dette spillet flere timer nå og har forstått det grunnleggende i kontrollen. Det vil si, jeg forstår ikke hvorfor den er utformet slik den er, men jeg får til å bruke den, jeg klarer å lage mål. Jeg innser at det ikke er noen spurte knapp og at målvaktene rett og slett er noen bleikfiser med med bestemorstilslag, det er grusomt iriterende, men alt i alt føler jeg at jeg har mye verre ting i vente. Om jeg skulle ha prøvd å faktisk forklare kontrollen ville jeg trengt ett par tre sider minst, så jeg hopper glatt over den delen. Kontrollen er ulogisk med ball, men ganske bra uten, slik kan jeg si det, du har faktisk tre ulike taklinger.
Det er flere ting som er irriterer meg ved dette spillet. Dommeren er bare sporadisk med, og pluttselig deler han ut et rødt kort, keeperen får alltid ballen bare han er i nærheten av den, men dette er typiske trekk ved de fleste fotballspill fra tidlig nittitall, likevel Excite Stage skiller seg ikke fra bermen. En artig ting dog er at man har mulighet til å spille innekamper med vegger, totalt uten dommer. Tette voldsorgier av beste sort er resultatet og noe bedre får vi ikke av Excite Stage. Kassetten har batteri så den lagrer den lange pedantiske ferd gjennom den japanske ligaen, men jeg gidder ikke mer en 5-6 kamper. Helt gjennomsnitlig, men innefotballen sikrer den en trygg treer, det skal den ha.
Så jeg henter ned esken og går gjennom¨. Jeg teller spillene og finner ut at det 15. Det skal være 21, men jeg antar jeg lot de 6 spillene jeg hadde fått til å virke på min Europeiske SNES med det adapteret jeg har ligge igjen, det må være det, de ligger nokk der hjemme et sted. Jeg kan ikke si at 15 spill er noe annet en tilstrekkelig, eller 14 siden jeg har to kopier av J.Leage Excite Stage '94, det var derfor jeg valgte det først. Av en eller annen grunn føltes det som en god ide å brenne i vei to kassetter med en gang.
Jeg hater det øyeblikkelig. Epoch logoen forbiner jeg ikke med noe som helst, introen er så uinnspirerende en kunne forevente og med en gang menyen dukker opp spyr høytalerene ut groteske sambarytmer. Jeg danser og er med i fem tidels sekunder før jeg kaster opp. Jeg er ikke i humør til dette tenker jeg og kjører i gang med en «Practice match» for å slippe mer av denne grusomme musikken. Den forfølger meg inn i neste meny, den er der faktisk i hver bidige meny. Jeg føler at spillet faller helt sammen i menyen for valg av lag. Jeg innser at det er utelukkende Japanske klubblag og om det ikke var annet å vente så gjør menyen meg enda mindre interessert. Her skal man altså velge seg et dyr, eller idiotisk maskot. Jeg velger reinsdyret for da vet jeg at jeg er i Nara og oppdager at navnet på laget står nederst på skjermen... Nara Antrax, er det det det står? Heter klubben virkelig Nara Antrax? Sikkert ikke, men med tanke på hvor gjennomført idiotiske navn japanske fotballklubber har skulle det ikke overraske meg heller, av andre lag jeg ikke har noe som ligner et forhold til har vi Yokohama Flügers, Yokohama Marinos, Nagoya Grapus Eight. Sukk, boliviansk andredivisjon hadde vært å foretrekke, men kan hende er spillet bra.
Grafikken er ikke noe spesiellt, små figurer uten særlig mye detalj, men det er oversiktlig og fungerer, sidebytte animasjonen er bra, resten er ikke bra. Det eneste det virker som det er lagt en del arbeid i er maskotene, som jeg hater.
Musikken i selve spillet er mye bedre, og den skifter underveis i kampen, som er en snedig vri. Helt ok heistoner, men kommentatoren høres ut som en junkie fra Manchester, lydeffektene er tafatte for å si det milt, du må lete for å finne de egentlig, men de er der.
Ja, jeg har gitt dette spillet flere timer nå og har forstått det grunnleggende i kontrollen. Det vil si, jeg forstår ikke hvorfor den er utformet slik den er, men jeg får til å bruke den, jeg klarer å lage mål. Jeg innser at det ikke er noen spurte knapp og at målvaktene rett og slett er noen bleikfiser med med bestemorstilslag, det er grusomt iriterende, men alt i alt føler jeg at jeg har mye verre ting i vente. Om jeg skulle ha prøvd å faktisk forklare kontrollen ville jeg trengt ett par tre sider minst, så jeg hopper glatt over den delen. Kontrollen er ulogisk med ball, men ganske bra uten, slik kan jeg si det, du har faktisk tre ulike taklinger.
Det er flere ting som er irriterer meg ved dette spillet. Dommeren er bare sporadisk med, og pluttselig deler han ut et rødt kort, keeperen får alltid ballen bare han er i nærheten av den, men dette er typiske trekk ved de fleste fotballspill fra tidlig nittitall, likevel Excite Stage skiller seg ikke fra bermen. En artig ting dog er at man har mulighet til å spille innekamper med vegger, totalt uten dommer. Tette voldsorgier av beste sort er resultatet og noe bedre får vi ikke av Excite Stage. Kassetten har batteri så den lagrer den lange pedantiske ferd gjennom den japanske ligaen, men jeg gidder ikke mer en 5-6 kamper. Helt gjennomsnitlig, men innefotballen sikrer den en trygg treer, det skal den ha.
torsdag 19. juni 2008
Drage mot løve
For å fortsette i heraldikksporet jeg satte meg på med forige innleg: Det er jo et fotball EM som for tiden foregår der nede i deilige Suisse og Austreich, og jeg prøver å få med meg allt som skjer siden dette er viktig for meg, med eller uten Norge. Forrige gang, for fire år siden, var jeg i Australia og fikk ikke med meg en dritt. Med den siste tidens debatt rundt fotballforbundets nye drakter med den grufulle dragen på brystet i steden for flagget har jeg naturligvis lagt ekstra merke til brystmerkene til de ulike nasjonene, og samtlige ser ut til å ha nasjonalflagg eller riksvåpen i en eller annen form eller fasong. Forbundet har lenge vist liten interesse for fotballen som annet en inntjeninskilde, men med denne gikk de tydeligvis over streken. Kan hende prøver de seg igjen, men intil videre har de gitt etter for presset om å kutte ut den nye stygge useriøse tullelogoen. Kjenner jeg dette drittlandet rett får de nok viljen sin til slutt likevel. Ikke merkelig vi ikke kommer til slutspill når vår nasjonalarena for fotball er et kjøpesenter, det sier noe om hvor lite seriøst vi tar idrett her til lands, og hvor dekadente, feite og udugelige vi er, alle sammen. Viva el revoulución! viva la anarkia!
Håper de ikke får solgt de stygge rettighetene sine i det hele tatt.
Håper de ikke får solgt de stygge rettighetene sine i det hele tatt.
søndag 15. juni 2008
Nazitegn i tiden
Gi meg en oppgave, og jeg gjør den. Ok, så gjør jeg bare et hederlig forsøk og sporer rett av på den første femmøring. Forrige uke fikk jeg, ikke bare en, men flere gode unskyldninger for å drukne mitt sinn i den heraldiske osean. Jeg utsatte meg for artikler om buemerker og hakekors i Grenland, og ble fasinert. Min innteresse for segl, våpen, merker og slikt er ikke blodfersk, den har jeg hatt siden barnehagen, men så går årene og en tenker kanskje ikke så mye over det til en hver tid. Så med ett, inspirert av mine omgivelser sitter jeg og rabler variasjoner av hakekors for harde livet. Når jeg tenker på det har jeg rablet bemerkelsesverdig lite her i min tid på marinemuseet, men nå er jeg altså i gang igjen for fullt. Årsaken må være en slags fortrengt skam over å bedrive tiden med noe så ubrukelig og inneffektivt, men jeg elsker å rable, bare la hånda gå, tankene strømme og tida fly.
Har også lenge rablet om et eget tegn for meg, og med inspirasjon fra de gammle buemerkene laget jeg mitt eget. Har ikke kommet frem til noen fast utforming ennå, men det er ikke så nøye, jeg blir vel nødt til å skrive under på vanlig måte okke som. Inkluderer et lite utvalg av mine arbeider den siste tiden, og som dere ser har jeg valgt å inkludere hakekorset i mitt eget segl. Først og fremst ville jeg ha runde former Nazistenes stramme rette linjer passer ikke meg og min personlighet, deretter burde det egentlig ha vært en omvent svastika siden det kan forstås som et tegn for natt da hakekorset er et soltegn, og jeg er et nattemenneske, men det har jeg ikke fått inkorporert i tegnet mitt ennå.
Har også lenge rablet om et eget tegn for meg, og med inspirasjon fra de gammle buemerkene laget jeg mitt eget. Har ikke kommet frem til noen fast utforming ennå, men det er ikke så nøye, jeg blir vel nødt til å skrive under på vanlig måte okke som. Inkluderer et lite utvalg av mine arbeider den siste tiden, og som dere ser har jeg valgt å inkludere hakekorset i mitt eget segl. Først og fremst ville jeg ha runde former Nazistenes stramme rette linjer passer ikke meg og min personlighet, deretter burde det egentlig ha vært en omvent svastika siden det kan forstås som et tegn for natt da hakekorset er et soltegn, og jeg er et nattemenneske, men det har jeg ikke fått inkorporert i tegnet mitt ennå.
torsdag 12. juni 2008
Jeg er helt alene i verden og alle hater meg
Jeg var i kjelleren i går, ikke en sånn halvmørk koselig kjellerstue, men et kald fuktig rom under huset uten vinduer som entres gjennom en luke i stuegolvet. Der la jeg meg ned, krøllet meg sammen og kjente på vonde ting. Jeg gråt ikke, eller egentlig gråt jeg, men det kom ingen tårer. Følelsen var ikke trist, jeg var ikke lei meg, det er ikke så lett å si hvordan jeg egentlig kjente meg, men mest av alt var jeg alene, helt alene i denne store vide verden uten noen å støtte meg til. Det var det jeg følte på, og gjennom hodet strømmet minner om alle de gangene jeg finner meg selv behandlet uretferdig fordi jeg er så grei, snill og alt for lite flink til å spy ut en hel masse dritt for å opprettholde min egen popularitet. Jeg tenkte på hvor lite ydmyke disse mennesken rundt meg er, hvor enorme respektløse egoer jeg omgås med lite til ingen kjennskap til empati, og hvor kald og trist de gjør denne verden. Jeg har aldri vært så kåt på disse menneskene, de er selvopptatte bigotte idioter. De håner artsfrender som finner varme og nærhet hos triveligere skapninger som for eksempel sauer. Vel vet du hvorfor han gjør det med en sau? fordi du er en drittsekk!
Det triste her er naturligvis at ekte drittsekker ikke har refleksjonsevne til å ta til seg overnevnte, det triste er at jeg ikke har evne nok til å være en ekte drittsekk uten snev av skyldfølelse. Det er kaldt, det er mørkt, det er trist, men jeg er ikke trist, jeg gråter, men det kommer ingen tårer, i kveld er jeg manisk depressiv og det kjennes bra, det kjennes bra å føle det slik, og selv om jeg er alene i verden er jeg meg selv nok, og en gang i fremmtiden vil jeg finne noen som i det minste bryr seg om meg, og om det er en katt så kan jeg leve med det.
Kledd i mørkeblått, men ikke suicidal forlater jeg vaskerommet. Den utløsende årsaken til min sinnstemning er Sveits forsmedelige nederlag i fotballkampen mot Tyrkia. Tyrkias avgjørende skoring var et sjokk det ikke er lett å komme over for en hardbarka sveitser som meg, og det setter i gang et reelt hat mot alle tyrkere og alt tyrkisk, det vil ikke vare lenge, men der og da hater jeg dem, eller avskyr dem, for jeg har ikke mord i tankene, men jeg bygger videre på det og innser at verden er i mot meg. Jeg hadde aldri ventet at en slik tevling i en idiotisk idrett mellom to fjerne nasjoner kunne finne veien rett inn i hjertet mitt og stikke meg ned, men den gjorde det... Er det ikke fantastisk? Fotball er en slik fantastisk lidenskap uansett hvor mange jævlige kuker som prøver å ødelegge spillet til en hver tid.
Nå burde jeg kunne si at jeg avsluttet kvelden med onanering til et bilde av en omsorgsfull loli, men jeg gjorde ikke det, virkeligheten er ikke perfekt. Får trøste meg med at jeg i det minste har
Det triste her er naturligvis at ekte drittsekker ikke har refleksjonsevne til å ta til seg overnevnte, det triste er at jeg ikke har evne nok til å være en ekte drittsekk uten snev av skyldfølelse. Det er kaldt, det er mørkt, det er trist, men jeg er ikke trist, jeg gråter, men det kommer ingen tårer, i kveld er jeg manisk depressiv og det kjennes bra, det kjennes bra å føle det slik, og selv om jeg er alene i verden er jeg meg selv nok, og en gang i fremmtiden vil jeg finne noen som i det minste bryr seg om meg, og om det er en katt så kan jeg leve med det.
Kledd i mørkeblått, men ikke suicidal forlater jeg vaskerommet. Den utløsende årsaken til min sinnstemning er Sveits forsmedelige nederlag i fotballkampen mot Tyrkia. Tyrkias avgjørende skoring var et sjokk det ikke er lett å komme over for en hardbarka sveitser som meg, og det setter i gang et reelt hat mot alle tyrkere og alt tyrkisk, det vil ikke vare lenge, men der og da hater jeg dem, eller avskyr dem, for jeg har ikke mord i tankene, men jeg bygger videre på det og innser at verden er i mot meg. Jeg hadde aldri ventet at en slik tevling i en idiotisk idrett mellom to fjerne nasjoner kunne finne veien rett inn i hjertet mitt og stikke meg ned, men den gjorde det... Er det ikke fantastisk? Fotball er en slik fantastisk lidenskap uansett hvor mange jævlige kuker som prøver å ødelegge spillet til en hver tid.
Nå burde jeg kunne si at jeg avsluttet kvelden med onanering til et bilde av en omsorgsfull loli, men jeg gjorde ikke det, virkeligheten er ikke perfekt. Får trøste meg med at jeg i det minste har
tirsdag 10. juni 2008
Fuck Space!
Nei, jeg har ikke et anstrengt forhold til rom, krydder eller det store vide der utenfor vår lille klode, det er i alle fall ikke det jeg vil snakke om, det er tid for flere av mine adspredelser. Jeg snakker om dataspill.
Fuck Space! er ikke noe mer en tittelen på et temmelig enkelt, frustrerende vanskelig, men vanedannende spill for Windows. Det er en durkdreven shoot 'em up, eller shmup for å gjøre det kort og uforståelig, og når jeg snakker om shoot 'em up mer jeg ikke traurige 3d-triller som Doom eller sykt overhausa Halo, nei jeg mener spill som 1942 eller Gradius, aldri hørt om sier du!? Hva har verden blitt til? Hvordan kom vi hit? Uansett Fuck Space! er en durkdreven shoot 'em up for oss som tenner på fete pixler, massiv skyting og en umulig jakt på en høyere poengsumm. Store pixler jah, de er enorme vi snakker 1977-størrelse her, men selve figurene er svære og de virrer rundt på skjermen i mønstre som til en viss grad er tilfeldige. Tre liv er alt du har, det er to flere enn i det virkelige liv, men i det virkelige liv reiser jeg ikke rundt i verdensrommet og skyter på alt som rører seg hvor det som rører seg stort sett skyter tilbake. Ved død mister du alle oppgraderingene og går det siste livet rykker det rett tilbake til start. Spillet er rett og slett nådeløst. Alle tilfeldige elementene, den enorme treffsonen det halsbrekkende tempoet. Fuck Space! gir deg gjentatte ballespark og piskeslag, men det har en appell. Ikke et bra spill, jeg sa aldri det, men sjangergranitt som er vanskeligere å knekke enn selv de hardeste nøtter. Det halsbrekkende tempoet, det lettforståelige poengsystemet, og den helt ville vanskelighetsgraden trekker meg tilbake.
Lei av å kuke på jorda? Fuck Space! prøv du også: last ned fuck space!
Min toppscore er for øyeblikket 369
Bilde ikke relevant, men det nærmeste jeg kommer dataspillrelatert i dag.
Fuck Space! er ikke noe mer en tittelen på et temmelig enkelt, frustrerende vanskelig, men vanedannende spill for Windows. Det er en durkdreven shoot 'em up, eller shmup for å gjøre det kort og uforståelig, og når jeg snakker om shoot 'em up mer jeg ikke traurige 3d-triller som Doom eller sykt overhausa Halo, nei jeg mener spill som 1942 eller Gradius, aldri hørt om sier du!? Hva har verden blitt til? Hvordan kom vi hit? Uansett Fuck Space! er en durkdreven shoot 'em up for oss som tenner på fete pixler, massiv skyting og en umulig jakt på en høyere poengsumm. Store pixler jah, de er enorme vi snakker 1977-størrelse her, men selve figurene er svære og de virrer rundt på skjermen i mønstre som til en viss grad er tilfeldige. Tre liv er alt du har, det er to flere enn i det virkelige liv, men i det virkelige liv reiser jeg ikke rundt i verdensrommet og skyter på alt som rører seg hvor det som rører seg stort sett skyter tilbake. Ved død mister du alle oppgraderingene og går det siste livet rykker det rett tilbake til start. Spillet er rett og slett nådeløst. Alle tilfeldige elementene, den enorme treffsonen det halsbrekkende tempoet. Fuck Space! gir deg gjentatte ballespark og piskeslag, men det har en appell. Ikke et bra spill, jeg sa aldri det, men sjangergranitt som er vanskeligere å knekke enn selv de hardeste nøtter. Det halsbrekkende tempoet, det lettforståelige poengsystemet, og den helt ville vanskelighetsgraden trekker meg tilbake.
Lei av å kuke på jorda? Fuck Space! prøv du også: last ned fuck space!
Min toppscore er for øyeblikket 369
Bilde ikke relevant, men det nærmeste jeg kommer dataspillrelatert i dag.
torsdag 5. juni 2008
Para pasar tiempo
Endelig masse på hjertet, men jeg får ta en ting om dagen.
Først en meningsløst ondskapsfull advarsel: Om du begynner å kjede deg hold deg unna 4chan.org. 4chan (som jeg uttaler yonchan) er et bildeforum, det er rett og slett bare bilder, kun akopagnert med fraser som sauce (kilde), moar (mer) for det meste totalt uinterresant. Sida er delt inn i en rekke underfora, men jeg henger stort sett i /d/ eller *hentai/alternative* som beskriver innholdet. Det er noe utrolig avslappende over å konfronteres slike tabu på en måte jeg ikke kan annet enn le av, og nå sier ikke jeg at det ikke er noe sexuellt ved det, eller at jeg ikke blir opphisset av tentakel monstre som voldtar grotesk barmfagre skolejenter, for jeg blir det og det føles litt trist og tomt, men jeg liker det like fult. Mens hardcore tråden med kjøtt og flesk er grusomt kjedelig og sexy beatyfull women bare untaksvis engasjerer det hentai/alternative som har hektet meg på 4chan. Du vet liksom aldri hva du får her, når du tror du har sett alt slår den til og pressenter er noe helt villt som for eksempel penetrering av brystvorter for noen dager siden eller dagens tråd med stormagede kvinner.
Det er så mange artige ting jeg kunne ha gjort om dagen, selvfølgelig de gjøremål det forventes at jeg skal gjøre; digitalisering av bildearkiv, sorter post, ta telefoner, og disse gjør jeg selvfølgelig, men jeg velger å ha litt tid til overs, og overraskende mye av den går ikke til gøyale ting som pilling av snørr, graving i skrittet, snurring på stol, brenning av nesehår, bandy i korridoren, papirbretting, nei de tilbringes på 4chan siklende over en bleiekledt kattedame med en hvit halvtykk væske spredt i ansiktet. Takk gud for nifs.no (norsk og internasjonal fotballstatisikk) som kan avlaste meg litt.
Først en meningsløst ondskapsfull advarsel: Om du begynner å kjede deg hold deg unna 4chan.org. 4chan (som jeg uttaler yonchan) er et bildeforum, det er rett og slett bare bilder, kun akopagnert med fraser som sauce (kilde), moar (mer) for det meste totalt uinterresant. Sida er delt inn i en rekke underfora, men jeg henger stort sett i /d/ eller *hentai/alternative* som beskriver innholdet. Det er noe utrolig avslappende over å konfronteres slike tabu på en måte jeg ikke kan annet enn le av, og nå sier ikke jeg at det ikke er noe sexuellt ved det, eller at jeg ikke blir opphisset av tentakel monstre som voldtar grotesk barmfagre skolejenter, for jeg blir det og det føles litt trist og tomt, men jeg liker det like fult. Mens hardcore tråden med kjøtt og flesk er grusomt kjedelig og sexy beatyfull women bare untaksvis engasjerer det hentai/alternative som har hektet meg på 4chan. Du vet liksom aldri hva du får her, når du tror du har sett alt slår den til og pressenter er noe helt villt som for eksempel penetrering av brystvorter for noen dager siden eller dagens tråd med stormagede kvinner.
Det er så mange artige ting jeg kunne ha gjort om dagen, selvfølgelig de gjøremål det forventes at jeg skal gjøre; digitalisering av bildearkiv, sorter post, ta telefoner, og disse gjør jeg selvfølgelig, men jeg velger å ha litt tid til overs, og overraskende mye av den går ikke til gøyale ting som pilling av snørr, graving i skrittet, snurring på stol, brenning av nesehår, bandy i korridoren, papirbretting, nei de tilbringes på 4chan siklende over en bleiekledt kattedame med en hvit halvtykk væske spredt i ansiktet. Takk gud for nifs.no (norsk og internasjonal fotballstatisikk) som kan avlaste meg litt.
tirsdag 3. juni 2008
Para comensar
Et sted må jeg begynne, denne beretningen er sakset fra et annet sted.
Vært helg jah. Husker *han slemme kisen fra bibelen vet du* ikke en dritt av fredagen. Lørdagen var ganske vill... Våkna i halv-åtte-tida, på vei ned til Vansjø (prøvde en ny snarvei som faktisk funka) for å ta et lite bad før frokost traff jeg en hund med fører og en hoggorm. Etter halvannen time frokost var det rett på noen timer tennis og øl, som ikke er å anbefale midt på en brennhet sommerdag. Middag, litt ettermiddags tennis og øl før vi badet og brukte resten av kvelden på en resultatløs jakt etter ei brukanes klippe å hoppe fra.
Søndag: Opp til en timelang frokost, solbrent og i *første mosebok representert, blant annet, som en slange* dårlig form. Bestemte at jeg hadde fått nokk sol og satte meg inne på rommet og tittet på tegnefilmporno (Hele Kisaku for de som er interessert i slikt. Kunne nesten ikke stoppe å le i løpet av de siste episodene). Tilbrakte resten av tiden før middag på et svaberg med en rimelig kald pils og ei bok, og når jeg like godt var nede ved vannet tok jeg naturligvis en dukkert før maten. Ettermiddag og kveld vandret jeg hvileløst rundt på leiren i frustrasjon over at kurs*erigert penis* hadde okkupert velferden. Fikk med meg at Vålerenga tapte og stupte i seng.
Fantastisk helg vi har lagt bak oss
Vært helg jah. Husker *han slemme kisen fra bibelen vet du* ikke en dritt av fredagen. Lørdagen var ganske vill... Våkna i halv-åtte-tida, på vei ned til Vansjø (prøvde en ny snarvei som faktisk funka) for å ta et lite bad før frokost traff jeg en hund med fører og en hoggorm. Etter halvannen time frokost var det rett på noen timer tennis og øl, som ikke er å anbefale midt på en brennhet sommerdag. Middag, litt ettermiddags tennis og øl før vi badet og brukte resten av kvelden på en resultatløs jakt etter ei brukanes klippe å hoppe fra.
Søndag: Opp til en timelang frokost, solbrent og i *første mosebok representert, blant annet, som en slange* dårlig form. Bestemte at jeg hadde fått nokk sol og satte meg inne på rommet og tittet på tegnefilmporno (Hele Kisaku for de som er interessert i slikt. Kunne nesten ikke stoppe å le i løpet av de siste episodene). Tilbrakte resten av tiden før middag på et svaberg med en rimelig kald pils og ei bok, og når jeg like godt var nede ved vannet tok jeg naturligvis en dukkert før maten. Ettermiddag og kveld vandret jeg hvileløst rundt på leiren i frustrasjon over at kurs*erigert penis* hadde okkupert velferden. Fikk med meg at Vålerenga tapte og stupte i seng.
Fantastisk helg vi har lagt bak oss
Abonner på:
Innlegg (Atom)
