Jeg er helt alene i verden og alle hater meg

Jeg var i kjelleren i går, ikke en sånn halvmørk koselig kjellerstue, men et kald fuktig rom under huset uten vinduer som entres gjennom en luke i stuegolvet. Der la jeg meg ned, krøllet meg sammen og kjente på vonde ting. Jeg gråt ikke, eller egentlig gråt jeg, men det kom ingen tårer. Følelsen var ikke trist, jeg var ikke lei meg, det er ikke så lett å si hvordan jeg egentlig kjente meg, men mest av alt var jeg alene, helt alene i denne store vide verden uten noen å støtte meg til. Det var det jeg følte på, og gjennom hodet strømmet minner om alle de gangene jeg finner meg selv behandlet uretferdig fordi jeg er så grei, snill og alt for lite flink til å spy ut en hel masse dritt for å opprettholde min egen popularitet. Jeg tenkte på hvor lite ydmyke disse mennesken rundt meg er, hvor enorme respektløse egoer jeg omgås med lite til ingen kjennskap til empati, og hvor kald og trist de gjør denne verden. Jeg har aldri vært så kåt på disse menneskene, de er selvopptatte bigotte idioter. De håner artsfrender som finner varme og nærhet hos triveligere skapninger som for eksempel sauer. Vel vet du hvorfor han gjør det med en sau? fordi du er en drittsekk!

Det triste her er naturligvis at ekte drittsekker ikke har refleksjonsevne til å ta til seg overnevnte, det triste er at jeg ikke har evne nok til å være en ekte drittsekk uten snev av skyldfølelse. Det er kaldt, det er mørkt, det er trist, men jeg er ikke trist, jeg gråter, men det kommer ingen tårer, i kveld er jeg manisk depressiv og det kjennes bra, det kjennes bra å føle det slik, og selv om jeg er alene i verden er jeg meg selv nok, og en gang i fremmtiden vil jeg finne noen som i det minste bryr seg om meg, og om det er en katt så kan jeg leve med det.

Kledd i mørkeblått, men ikke suicidal forlater jeg vaskerommet. Den utløsende årsaken til min sinnstemning er Sveits forsmedelige nederlag i fotballkampen mot Tyrkia. Tyrkias avgjørende skoring var et sjokk det ikke er lett å komme over for en hardbarka sveitser som meg, og det setter i gang et reelt hat mot alle tyrkere og alt tyrkisk, det vil ikke vare lenge, men der og da hater jeg dem, eller avskyr dem, for jeg har ikke mord i tankene, men jeg bygger videre på det og innser at verden er i mot meg. Jeg hadde aldri ventet at en slik tevling i en idiotisk idrett mellom to fjerne nasjoner kunne finne veien rett inn i hjertet mitt og stikke meg ned, men den gjorde det... Er det ikke fantastisk? Fotball er en slik fantastisk lidenskap uansett hvor mange jævlige kuker som prøver å ødelegge spillet til en hver tid.

Nå burde jeg kunne si at jeg avsluttet kvelden med onanering til et bilde av en omsorgsfull loli, men jeg gjorde ikke det, virkeligheten er ikke perfekt. Får trøste meg med at jeg i det minste har