Menig Fagereng spiller gjennom sin 2500 yen pakke med 20 super famicom fotballspill del 1: J. Leage excite Stage '94

De har stått der en stund nå, oppå skapet. Hvorfor de ble plassert der aner jeg ikke, hvorfor jeg tok de med? Det må ha vært for å prøve de, men det jeg har gjort er stort sett å starte de opp og konstatert at de fungerer. Ja, hvor spennende høres det egentlig ut med en bunke japanske fotballspill til SNES hvor størsteparten ser ut som billige J-Leage lisenser fra selskap som Epoch og Hudson? Selv ikke jeg som fotballspill entusiast blir heltent på tanken, og denne prøveøkta mi før jul en gang gav egentlig ikke mersmak. Det eneste spillet jeg silet ut og har spilt siden er fighting eleven 2 fra Konami, en spillserie kjent som International Superstar Soccer utenfor soloppgangens rike.

Så jeg henter ned esken og går gjennom¨. Jeg teller spillene og finner ut at det 15. Det skal være 21, men jeg antar jeg lot de 6 spillene jeg hadde fått til å virke på min Europeiske SNES med det adapteret jeg har ligge igjen, det må være det, de ligger nokk der hjemme et sted. Jeg kan ikke si at 15 spill er noe annet en tilstrekkelig, eller 14 siden jeg har to kopier av J.Leage Excite Stage '94, det var derfor jeg valgte det først. Av en eller annen grunn føltes det som en god ide å brenne i vei to kassetter med en gang.

Jeg hater det øyeblikkelig. Epoch logoen forbiner jeg ikke med noe som helst, introen er så uinnspirerende en kunne forevente og med en gang menyen dukker opp spyr høytalerene ut groteske sambarytmer. Jeg danser og er med i fem tidels sekunder før jeg kaster opp. Jeg er ikke i humør til dette tenker jeg og kjører i gang med en «Practice match» for å slippe mer av denne grusomme musikken. Den forfølger meg inn i neste meny, den er der faktisk i hver bidige meny. Jeg føler at spillet faller helt sammen i menyen for valg av lag. Jeg innser at det er utelukkende Japanske klubblag og om det ikke var annet å vente så gjør menyen meg enda mindre interessert. Her skal man altså velge seg et dyr, eller idiotisk maskot. Jeg velger reinsdyret for da vet jeg at jeg er i Nara og oppdager at navnet på laget står nederst på skjermen... Nara Antrax, er det det det står? Heter klubben virkelig Nara Antrax? Sikkert ikke, men med tanke på hvor gjennomført idiotiske navn japanske fotballklubber har skulle det ikke overraske meg heller, av andre lag jeg ikke har noe som ligner et forhold til har vi Yokohama Flügers, Yokohama Marinos, Nagoya Grapus Eight. Sukk, boliviansk andredivisjon hadde vært å foretrekke, men kan hende er spillet bra.

Grafikken er ikke noe spesiellt, små figurer uten særlig mye detalj, men det er oversiktlig og fungerer, sidebytte animasjonen er bra, resten er ikke bra. Det eneste det virker som det er lagt en del arbeid i er maskotene, som jeg hater.

Musikken i selve spillet er mye bedre, og den skifter underveis i kampen, som er en snedig vri. Helt ok heistoner, men kommentatoren høres ut som en junkie fra Manchester, lydeffektene er tafatte for å si det milt, du må lete for å finne de egentlig, men de er der.

Ja, jeg har gitt dette spillet flere timer nå og har forstått det grunnleggende i kontrollen. Det vil si, jeg forstår ikke hvorfor den er utformet slik den er, men jeg får til å bruke den, jeg klarer å lage mål. Jeg innser at det ikke er noen spurte knapp og at målvaktene rett og slett er noen bleikfiser med med bestemorstilslag, det er grusomt iriterende, men alt i alt føler jeg at jeg har mye verre ting i vente. Om jeg skulle ha prøvd å faktisk forklare kontrollen ville jeg trengt ett par tre sider minst, så jeg hopper glatt over den delen. Kontrollen er ulogisk med ball, men ganske bra uten, slik kan jeg si det, du har faktisk tre ulike taklinger.

Det er flere ting som er irriterer meg ved dette spillet. Dommeren er bare sporadisk med, og pluttselig deler han ut et rødt kort, keeperen får alltid ballen bare han er i nærheten av den, men dette er typiske trekk ved de fleste fotballspill fra tidlig nittitall, likevel Excite Stage skiller seg ikke fra bermen. En artig ting dog er at man har mulighet til å spille innekamper med vegger, totalt uten dommer. Tette voldsorgier av beste sort er resultatet og noe bedre får vi ikke av Excite Stage. Kassetten har batteri så den lagrer den lange pedantiske ferd gjennom den japanske ligaen, men jeg gidder ikke mer en 5-6 kamper. Helt gjennomsnitlig, men innefotballen sikrer den en trygg treer, det skal den ha.