Om karrakterer

Så var mitt første semester som universitetstudent vel overstått, ja nettopp det, vel overstått. Jeg har nemlig maktet å oppnå godkjennte karrakterer i alle fag. Jeg har lært litt av hvert dette halvåret, desverre i liten grad den typen lærdom som gleder sensorer innenfor fagene filosofi, historie eller russisk. Like fullt har jeg bestått og kan glede meg til et helt nytt semester med nye utfordringer, ny lærdom. Dessuten er ikke mine karrakterer uten en viss skjønnhet. Jeg har prestert å halte meg gjennom med et nødskrik med D på D. Derfor var jeg litt skuffet over den C en jeg fikk kastet etter meg i introduksjonskurset til historie. Skuffet, lettet og lettere lattermild, siden dette ironisk nokk var det faget jeg hadde lagt desidert minst arbeid i. Om det var en ting jeg lærte på videregående så var det at karakterer er relative i forrhold til hvor mye arbeid som ligger bak. Slik blir en svak firer dårligere enn en sterk firer fordi forskjellen er ganske stor, men til syvende og sist ubetydelig. En hel masse ekstra jobb for absolutt ingenting. Kunsten er å gjøre akkurat det som forventes, ikke mer, ikke mindre. Det er derfor jeg er så fornød med meg selv, ja storfornøyd. Jeg har gjort just det som måtte til for å bli ferdig med disse fagene. Kanskje ikke oppfyllt alle formelle krav, men tilstrekkelig til syvende og sist, åh hvor en utmerket student jeg er, så flink som jeg måtte. Jeg blir visst eldre, slik drev jeg ikke på før, da gjorde jeg som jeg ville og strøk i alt mulig rart, ser ut som den tiden er forbi. Hehe en C så vidt en D åh Gud jeg er så fornød med meg selv.