Så vidt meg bekjent har jeg ingen barn, ei heller noen på vei, men jeg kan jo være litt opptatt av ting som kontantstøtte, utdanning, barnehage og småbarnsmødre for det. Jeg synes litt synd på disse nybakte mødrene, og det skulle ikke forundre meg om enkelte fedre engasjerer seg litt for farskapet sitt heller. I dag greier nemlig Dagbladet og Aftenposten å presentere eksperttips som råder de til det stikk motsatte.
Nå sier det noe om samfunnet at en av landets største daglige publikasjoner kan tillate seg å skrive at mødre bør bry seg mindre om barna sine og mer om karierrene sine, finanskrise? Når En annen stor avis fraråder deg å hive ungen i barnehagen så fort som råd er er det ikke bare bare å følge den riktige veien, nå dreier dette seg om barnets beste, men man kan likevel spørre seg hvor godt støttet disse sakene er. Dessverre er nok hele årsaken til at disse sakene havner på forsidene, eller i avisene i det hele tatt av en heller spekulativ årsak. Barn er noe som opptar foreldre, og i våre dager er det ikke slik at oppdragelse er en enkel sak. Det er ikke godt å vite hvordan menneskeheten har overlevd til i dag uten denne skaren av pedagoger og eksperter på barneoppdragelse. Man ønsker jo det beste for sine barn, derfor blir disse sakene viktige for oss. Heldigvis er det utbredt, sunt, folkevett å ikke tro alt man leser.
torsdag 5. mars 2009
Øvelse i å skrive seg vekk
«Ikke kvitt deg med Illusjonene dine. Når de er borte kan det hende at du fortsatt eksisterer, men du har sluttet å leve.» Mark Twain.
Er ikke det sant? Jeg brukte å fundere en del på hvordan jeg oppfattet verden. Jeg har sansene mine, naturligvis, men de er ikke så presise som jeg går rundt og tror. Synet, som er så viktig for oss, er for eksempel bare refleksjoner av elektromagnetisk stråling. Når jeg ser på stolen så ser jeg ikke selve stolen her og nå, jeg danner meg et bilde av hvordan stolen kan se ut med hjelp av informasjon som har brukt tid på å reise fra stolen til øyet mitt, blitt kodet i øyet og sent til hjernen for tolkning. Nei den tiden er ikke så veldig lang. For det meste nøyer vi oss med å se på ting som er svært nærme, men om en løfter hodet bakover og kikker ut der, en stjerneklar natt, så er ser man lys som har reist i årevis. Du ser faktisk tilbake i tid. Jeg ser at dette har veldig lite å gjøre med det opprinnelige sitatet, men er ikke det fantastisk?
Er ikke det sant? Jeg brukte å fundere en del på hvordan jeg oppfattet verden. Jeg har sansene mine, naturligvis, men de er ikke så presise som jeg går rundt og tror. Synet, som er så viktig for oss, er for eksempel bare refleksjoner av elektromagnetisk stråling. Når jeg ser på stolen så ser jeg ikke selve stolen her og nå, jeg danner meg et bilde av hvordan stolen kan se ut med hjelp av informasjon som har brukt tid på å reise fra stolen til øyet mitt, blitt kodet i øyet og sent til hjernen for tolkning. Nei den tiden er ikke så veldig lang. For det meste nøyer vi oss med å se på ting som er svært nærme, men om en løfter hodet bakover og kikker ut der, en stjerneklar natt, så er ser man lys som har reist i årevis. Du ser faktisk tilbake i tid. Jeg ser at dette har veldig lite å gjøre med det opprinnelige sitatet, men er ikke det fantastisk?
torsdag 5. februar 2009
En gammel historie
Det er slår meg at det faktisk ikke er mer enn et år siden jeg befant meg på Rygge flystasjon og pendlet til Horten for å gjøre min plikt for konge og fedreland. Vel det er en virkelighet jeg føler meg veldig fjern fra her jeg sitter på min hybel, helt for meg selv, drikker gin og skriver i bloggen min for en gangs skylt (ikke at noen leser den uansett).
Jeg har et slikt irriterende karaktertrekk at jeg sammler på absolutt alt, det siste halve året også hybelkaniner, og for de som skulle lure så er det faktisk ganske slitsomt å streve slik med å kvitte seg med ting. Saken er at jeg i min tid i forsvaret faktisk gikk så lang som til å sammle på tomme ølbokser. Mesteparten av denne ølen ble drukket utenfor leiren, så tok jeg altså med meg den tomme boksen, eller ei og anna flaske, og stuet det under senga. Til slutt gadd jeg ikke lesse det under senga lener så jeg la bare boksene rundt om kring noe som i lengden ikke kunne forbli ubemerket. Enden på visa ble ikke så dramatisk som en kanskje skulle tro. Løytnant Bob (han het ikke det, men det stod det på navnelappen hans) hvar troppsjef for 2. troppen, vi i Horten hørte riktignokk under tropp 4 som holder til på Kolsås, men vi var altså forlagt sammen med tropp 2 på Rygge. Jeg kan ikke huske å ha sett denne høye mørke namsosingen mer enn en gang og jeg må inrømme at jeg skvatt litt til da han snek seg inn på rommet den ene dagen (nei, han snek seg ikke inn, men jeg kaller det sniking alikevel) jeg hadde tatt meg fri, fordi jeg hadde glemmt å ta ut alle permdagene mine! Så satt jeg altså der på rommet og drev med mitt (nei, ingen onnanering) så denne løytnanten altså kikket innom slik han gjorde hver dag, lenge etter at vi hadde forlatt leiren, og han hadde litt av hvert å fortelle meg. Mens han legger ut om hvor jævlig rommet vårt så ut (det var ikke så bra, det var det ikke) legger han merke til deler av ølbokssamlinga mi og utviser som dere sikkert ikke har noe problem med å forstå ingen forståelse for en slik sammling, og om jeg syntes han hadde maset lenge før så fikk ikke dette ham til å sette strek. Enden på visa ble at jeg vasket rommet, katset flaskene og fikk en hyggelig prat med MP som ikke hadde for mye å henge fingrene i til daglig.
Siste kvelden klarte jeg forresten så søle ei halv flaske Erdinger i køya under mi, men det tror jeg ingen la merke til (ingen som sov der uansett), og jeg lot en svær haug med skrot jeg ikke gadd ta med meg ligge igjen midt på golvet da jeg dro. Jeg er så alt for ordentlig, ikke en sånn som driter i andre folks senger før jeg forlater dem for godt.
Jeg har et slikt irriterende karaktertrekk at jeg sammler på absolutt alt, det siste halve året også hybelkaniner, og for de som skulle lure så er det faktisk ganske slitsomt å streve slik med å kvitte seg med ting. Saken er at jeg i min tid i forsvaret faktisk gikk så lang som til å sammle på tomme ølbokser. Mesteparten av denne ølen ble drukket utenfor leiren, så tok jeg altså med meg den tomme boksen, eller ei og anna flaske, og stuet det under senga. Til slutt gadd jeg ikke lesse det under senga lener så jeg la bare boksene rundt om kring noe som i lengden ikke kunne forbli ubemerket. Enden på visa ble ikke så dramatisk som en kanskje skulle tro. Løytnant Bob (han het ikke det, men det stod det på navnelappen hans) hvar troppsjef for 2. troppen, vi i Horten hørte riktignokk under tropp 4 som holder til på Kolsås, men vi var altså forlagt sammen med tropp 2 på Rygge. Jeg kan ikke huske å ha sett denne høye mørke namsosingen mer enn en gang og jeg må inrømme at jeg skvatt litt til da han snek seg inn på rommet den ene dagen (nei, han snek seg ikke inn, men jeg kaller det sniking alikevel) jeg hadde tatt meg fri, fordi jeg hadde glemmt å ta ut alle permdagene mine! Så satt jeg altså der på rommet og drev med mitt (nei, ingen onnanering) så denne løytnanten altså kikket innom slik han gjorde hver dag, lenge etter at vi hadde forlatt leiren, og han hadde litt av hvert å fortelle meg. Mens han legger ut om hvor jævlig rommet vårt så ut (det var ikke så bra, det var det ikke) legger han merke til deler av ølbokssamlinga mi og utviser som dere sikkert ikke har noe problem med å forstå ingen forståelse for en slik sammling, og om jeg syntes han hadde maset lenge før så fikk ikke dette ham til å sette strek. Enden på visa ble at jeg vasket rommet, katset flaskene og fikk en hyggelig prat med MP som ikke hadde for mye å henge fingrene i til daglig.
Siste kvelden klarte jeg forresten så søle ei halv flaske Erdinger i køya under mi, men det tror jeg ingen la merke til (ingen som sov der uansett), og jeg lot en svær haug med skrot jeg ikke gadd ta med meg ligge igjen midt på golvet da jeg dro. Jeg er så alt for ordentlig, ikke en sånn som driter i andre folks senger før jeg forlater dem for godt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
