Jeg hiver opp nok et innlegg om samferdselen på Helgeland, og denne gangen om den virkelig store saken, nemlig spørsmålet om en storflyplass, eller stammruteflyplass eller hva faen du nå vil kalle prosjektet. En kort oppsummering kan være på sin plass: Man har i flere tiår lett etter et sted å annlegge en ny storflyplass på Helgeland. Vefsn med sin sentrale lokalisering har vært et naturlig utgangspunkt, men når man etter så mange pr og så mange utredninger fremdeles ikke har klart å komme opp med tall som kan godkjennes er det på tide å innse at en ny flyplass i Vefsn som kan ta i mot 737-fly rett og slett ikke er realiserbart.

Mo i Rana har en flyplass som egentlig ikke oppfyller dagens krav, men hvor man har fått drive på dispensasjon til ny flyplass er på plass. Man har funnet en lokalitet noen få kilomete nord-øst for sentrum som egner seg veldig godt til flyplass også en større en.

Nå er Røsvoll, dagens flyplass som betjener Mo i Rana, godt på overtid, og alle er skjønnt enige om at det er på tide å sette spade i jorda. Alle med unntak av en håndfull treneringskåte vefsninger som mener at om det nå er slik at det ikke lar seg gjøre å anlegge en storflyplass i eget nærområde så vil det i alle fall være fullstendig katastrofe om det bygges i Rana 9 mil unna på bre fin helårsvei eller en drøy time med toget. Argumentet er at flytilbudet for resten av Helgeland (les: Mosjøen) kommer til å bli fullstendig rasert. At dagens flytilbud til Mosjøen blir lagt ned om en ny flyplass bygges på Mo er sansynlig, men det vil i så fall være helt avhengig av at Vefsningene bruker det nye tilbudet. Tilbudet til Sandnessjøen og Brønnøysund vil garantert bestå.

Det er klart det i denne saken er lett for oss ranværinger å stille oss på vår høye hest og le av småligheten til våre naboer i sør, men hvordan hadde ranasamfunnet stilt seg til et snudd scenario? Man får mest inntrykk av at det meste av utviklingsmidler på Helgeland brukes på å trenere utbygging i de andre kommunene i regionen. Slikt blir det ikke mye fremdrift av, snarere stagnasjon og tilbakegang.

For min del personlig er jeg ikke veldig opptatt av flyplass og direkteflyvninger Mo Oslo, jeg kommer for det meste til å bruke tog og buss uansett, men også for oss byr dette på spennende muligheter. Kommunene på innlandet helt sør i fylket har, i motsetning til Vefsn, stilt seg positive til stroflyplass i regionen selv om det ikke blir i Vefsn, men samtidig stillt krav om utbedret innfrastruktur og kollektivtilbud til og fra regionens største tettsted, Mo i Rana. Her åpnes det adskillige muligheter, og om man spør meg er dette det virkelig helt nødvendig om regionen, ja landsdelen i sin helhet skal utvikles. Vi kan godt sitte på hvert vårt nes med direkteruter til Trondheim og hovdestaden og se på folkestrømmen fra øyene og dalførene som strømmer forbi, en vei. Eller man kan utvikle sentrum som knyttes sammen med hverandre og omland til beste for befolkning og næringsliv i Hattfjelldal og Rødøy så vel som i Rana, ja kanskje til og med Vefsn.

Ta bussen

Blåvegen, turistnavnet på den gamle handelsveien mellom Onega og Helgelandskysten, har vært bekvedet som en viktig internasjonalt forbindelse i mang en politikers festtale. Brødreskap, handel, turisme har alt blitt bejublet og satsing der på bebudet. Veien vil nok bestå lenge ennå, og den er jo strengt tatt bedre enn noen sinne. Ikke desto mindre har Västerbotten län besluttet å legge ned bussforbindelsen mellom Mo i Rana og Umeå over sommeren. For det meste er jo kollektivtilbudet her i landet ikke så ille. Det betjener i alle fall et omfattende rutenett som man i mange andre land bare kan drømme om, og det selv når normenn flest er godt bestykket med private befordringsmiddler, men grenser kan være vanskelig å krysse. Jeg mener, selv ei lita fylkesgrense skaper problemer. Hvem skal finansiere tilbudet? og ikke minst: Hvem skal informere om tilbudet? Når det gjelder samkjøring av kollektivtrafikk har vi definitivt mye å lære av Sverige. Så er det også svenskene som har drevet denne bussforbindelsen mellom Rana og Vesterbotten. Når ruta nå planlegges nedlagt er selvfølgelig alle politigere som spørres uforstående til at et slikt tilbud ikke kan være mulig, men til syvende og sist virker det ikke som fylkeskomunen vil ta på seg befordring over en riksgrense. Den har ikke vært villig til å støtte ruta før, og det blir neppe noe folkekrav å gjenoppta trafikken. Det er tross alt samfunnets svakeste som bentter seg av kollektivtrafikk.

Mulighetene for at siste ordet ikke er sagt i denne saken er naturligvis til stede, selv lever jeg i håpet. Tapet av kollektivforbindelse mellom Mo i Rana og Hemavann vil bety en drastisk innsnevring av reisemulighetene til og fra kommunen for oss som reiser en del øst-vest.

Ukas tanka: Vår

Sjå kor ho skin sola
klar, ljos i all si fagerdom
stolt og kraftfullt
Vinterens uskuldsreine
dulgsmålsteppe svinn, sanning