En gang i tiden menig Fagereng spiller gjennom sin pakke med 20 superfamicomfotballspill del 4:Super Formation Soccer II

Da lakker det mot jul, og det dages atter til supernintendotid, men i stedet for å gå løs på de fete tittlene som «Donkey Kong» og «Super Aleste» holder jeg fasteperioden hellig og koker suppe på forgagnede rester Nå klager jeg ikke, hvorfor skulle jeg det? Super Formation Soccer er kanskje ikke noen indrefilet i fotballspillenes verden, men som jeg allerede skrev i forrige episode i denne serien, Human lagde et helt ok fotballspill til Super Nintendo på starten av nittitallet, og i 1993 gav de det ut en gang til. Jepp jeg sliter litt med å finne noen forskjeller mellom eneren og toeren i denne serien, det dreier seg stort sett utelukkende om små detaljer. Grafikken har fått en ørliten finpuss. Først og fremst er spillerene en smule større. Yugoslavia og Urugay har fått vike plassen til fordel for våre skandinaviske naboer (en naturlig utvikling om vi minnes resultatene fra det mellomliggende europamesterskapet). Jeg regner med det er gjort noen utskiftninger i spillertroppene også, jeg gidder ikke gå igjennom disse, men det virker som lagene har realistiske tropper med navnene fra de faktiske spillerene. Sekvensen der lagene går til og fra garderoben. I eneren var man nødt til å flytte tommelen helt over til startknappen for å skippe denne sekvensen, nå holder det med et lett støt på den gule B-knappen. Dette plusses trekkes lett ned med det faktum at keeperen som standard nå kontroleres manuellt. Heldigvis er dette en innstilling som kan endres ved halv tid, uheldigvis er dette en innstilling man må huske på før hver kamp. Nei her er det ikke store forandringene å snakke om her, menyene er like, grafikken den samme, musikken er rocka opp litt, men i dag synes jeg bloing bloing-synthen fra eneren har mer sjarm, og i selve mekanikken har det ikke sjedd noen verdens ting. Dommeren dømmer fremdeles helt på måfå, selv om han kanskje har byttet ut noen røde med gule kort, vannskelighetsgraden er kanskje en smule hardere, men preges stadig av å være forferdelig vannskelig helt i starten til man har lært seg triksene som pluttselig gjør spillet nok så enkelt. Likevel er det en stor forandring som rettferdiggjør en oppfølger. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg klarte å legge merke til denne. Ikke så rart kanskje da jeg sitter og spiller alene, men denne toeren støtter firespilleradapteret. Nå spiller jeg som sagt alene, og om jeg skulle klare å finne en lekekammerat er det sjelden det henger to til på det lasset. Jeg har faktisk ikke utstyr til å spille 4p samtidig på Super Nintendo hos meg, men jeg må innrømme at denne muligheten plutselig gjør Super Formation Soccer II til en vesentlig oppdatering av serien. Så får bare jeg håpe at neste spill i serien har noe nytt å by på som jeg personlig kan ha glede av.

En gang i tiden menig Fagereng spiller gjennom sin pakke 20 stk. Super Famicom-fotballspil del 3l: Super Formation Soccer

Neida, jeg har aldri gitt opp dette prosjektet. Det ble bare utsatt på ubestemt tid da jeg flyttet fra Super Famicomen. Jeg skulle starte på igjen både jul, påske og sommer, men tiden går fort og nå har nokk en jul passert uten at noe har kommet ut. Uansett, her er en ny artikkel i serien. Det er godt å være tilbake. Jeg går bort fra tilfeldig trekning og velger meg «Super Formation Soccer» det første spillet i Humans serie som spenner seg over minst fire utgivelser til Super Famicom. Den lengste serien jeg har i denne samlingen. OK, jeg kjenner dette fra før, jeg har faktisk spilt gjennom det på PAL SNES og den japanske utgaven er så og si helt lik. Navnet er det samme, titelskjermen og menyene identiske, det er heller ingenting i selve spillet som skiller seg ut så langt jeg kan se. Den eneste bonusen Japan fikk var eksotiske skrivefeil i lagvalgskjermen. Her kan det velges mellom datidens ti beste lag pluss USA og Japan, blant disse har French sneket seg inn, og Argentina rimer plutselig på «margarine». I neste meny dukker de første oksidentalske tegnene opp. Alt i dette spillet er nemlig skrevet på engelsk med unntak av spillernavnene som er skrevet på japansk vis. Hva meg angår har det ingen innflytelse på spillopplevelsen. Jeg føler ikke for å fikle noe særlig med lagoppstillingene og hva karakterene som har ballen, skårer, blir utvist etc. Går meg uansett hus forbi, men jeg hadde det litt gøy med å se hvordan det engelske laget så ut i katakana. Butcher har for eksempel blitt Puccha (skrivefeil der), Burl er Bururu. Pierce er fullstendig hysterisk, bare hør; Piasuri, og hvilket britisk navn «Akumamon» skal forestille har jeg problemer med å resonere meg frem til. Så man blar videre gjennom menyene og ser at man har det man trenger av formasjoner, velger automatisk styrt målvakt og kjører i gang en kamp. Det første man legger merke til er kameravinkelen, på langs nedover banen, litt over hodehøyde. Jeg kan ikke annet enn å forakte den, og det blir ikke mindre forvirrende når andre omgang sparkes i gang og lagene har skiftet side uten at kameraet har. Så lenge man kunne se i den retningen man spilte var det greit nokk, men nå skal man altså spille ut av bilde, i den retningen man ikke ser en dritt. Spør du meg vitner dette om elendig fotballforståelse. Det som er viktigst er området rundt ballen, hva målvakt og forsvar foretar seg til en hver tid er ikke relevant informasjon. Likevel, til tross for et uheldig valg av perspektiv trengs det ikke mer øvelse en sedvanlig å komme inn i Super Formation Soccer. En fotballbane er jo full av streker som gjør det greit å orientere seg, og det er godt å ha et lite oversiktskart over hele banen og alle spillernes bevegelser tilgjengelig til enhver tid. Hva styring angår kontrollerer man de to spillerne som er nærmest ballen. Dette er ikke bestandig like heldig, særlig i forsvar, men bedre kan man ikke forvente av et fotballspill fra tidlig nittitall, og når det er to spillere man kontrollerer er sjansen for at ingen av dem er den best egnede langt mindre. Vi har tre forskjellige skudd, høyt, lavt og pasning, to forskjellige taklinger og med skulderknappene kan man skifte pasningsmottaker. Det er også mulig å styre keeper, men slikt holder jeg ikke på med. Det er noe veldig typisk Super Nintendo over utseendet til dette spillet. De avrundede, grovkornede karakterene med merkelig proporsjoner. Måten ballen zoomer overdrevent mye når den spilles høyt. Ingenting spennende å se på kanskje, men den karikerte stilen fungerer bedre enn Excite Stage sin detaljerte og riktigere proporsjonerte verden. Alt i alt er dette slettes ikke så ille. På tross av synsvinkelen, som sikkert virket mer spektakulær på den tiden, og som er med på å gi spillet særpreg, har Human virkelig kommet opp med et brukbart konsept og forsøkt å lage et spillbart spill. Nei det får ikke bedre enn G i boka, men jeg ser potensiale her, og jeg har tro på at oppfølgerne kan være hakket bedre. Dette er tross alt et av de første, om ikke det aller første, fotballspillet til konsollen. Det jobber hardt med å ikke se ut som et skarve famicomspill og lykkes med det. Enkelt og originalt. Verdt et forsøk.