En gang i tiden menig Fagereng spiller gjennom sin pakke med 20 superfamicomfotballspill del 4:Super Formation Soccer II

Da lakker det mot jul, og det dages atter til supernintendotid, men i stedet for å gå løs på de fete tittlene som «Donkey Kong» og «Super Aleste» holder jeg fasteperioden hellig og koker suppe på forgagnede rester Nå klager jeg ikke, hvorfor skulle jeg det? Super Formation Soccer er kanskje ikke noen indrefilet i fotballspillenes verden, men som jeg allerede skrev i forrige episode i denne serien, Human lagde et helt ok fotballspill til Super Nintendo på starten av nittitallet, og i 1993 gav de det ut en gang til. Jepp jeg sliter litt med å finne noen forskjeller mellom eneren og toeren i denne serien, det dreier seg stort sett utelukkende om små detaljer. Grafikken har fått en ørliten finpuss. Først og fremst er spillerene en smule større. Yugoslavia og Urugay har fått vike plassen til fordel for våre skandinaviske naboer (en naturlig utvikling om vi minnes resultatene fra det mellomliggende europamesterskapet). Jeg regner med det er gjort noen utskiftninger i spillertroppene også, jeg gidder ikke gå igjennom disse, men det virker som lagene har realistiske tropper med navnene fra de faktiske spillerene. Sekvensen der lagene går til og fra garderoben. I eneren var man nødt til å flytte tommelen helt over til startknappen for å skippe denne sekvensen, nå holder det med et lett støt på den gule B-knappen. Dette plusses trekkes lett ned med det faktum at keeperen som standard nå kontroleres manuellt. Heldigvis er dette en innstilling som kan endres ved halv tid, uheldigvis er dette en innstilling man må huske på før hver kamp. Nei her er det ikke store forandringene å snakke om her, menyene er like, grafikken den samme, musikken er rocka opp litt, men i dag synes jeg bloing bloing-synthen fra eneren har mer sjarm, og i selve mekanikken har det ikke sjedd noen verdens ting. Dommeren dømmer fremdeles helt på måfå, selv om han kanskje har byttet ut noen røde med gule kort, vannskelighetsgraden er kanskje en smule hardere, men preges stadig av å være forferdelig vannskelig helt i starten til man har lært seg triksene som pluttselig gjør spillet nok så enkelt. Likevel er det en stor forandring som rettferdiggjør en oppfølger. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg klarte å legge merke til denne. Ikke så rart kanskje da jeg sitter og spiller alene, men denne toeren støtter firespilleradapteret. Nå spiller jeg som sagt alene, og om jeg skulle klare å finne en lekekammerat er det sjelden det henger to til på det lasset. Jeg har faktisk ikke utstyr til å spille 4p samtidig på Super Nintendo hos meg, men jeg må innrømme at denne muligheten plutselig gjør Super Formation Soccer II til en vesentlig oppdatering av serien. Så får bare jeg håpe at neste spill i serien har noe nytt å by på som jeg personlig kan ha glede av.