bakablogg

2011-04-18T23:23:00.001-07:00

Jeg hiver opp nok et innlegg om samferdselen på Helgeland, og denne gangen om den virkelig store saken, nemlig spørsmålet om en storflyplass, eller stammruteflyplass eller hva faen du nå vil kalle prosjektet. En kort oppsummering kan være på sin plass: Man har i flere tiår lett etter et sted å annlegge en ny storflyplass på Helgeland. Vefsn med sin sentrale lokalisering har vært et naturlig utgangspunkt, men når man etter så mange pr og så mange utredninger fremdeles ikke har klart å komme opp med tall som kan godkjennes er det på tide å innse at en ny flyplass i Vefsn som kan ta i mot 737-fly rett og slett ikke er realiserbart.

Mo i Rana har en flyplass som egentlig ikke oppfyller dagens krav, men hvor man har fått drive på dispensasjon til ny flyplass er på plass. Man har funnet en lokalitet noen få kilomete nord-øst for sentrum som egner seg veldig godt til flyplass også en større en.

Nå er Røsvoll, dagens flyplass som betjener Mo i Rana, godt på overtid, og alle er skjønnt enige om at det er på tide å sette spade i jorda. Alle med unntak av en håndfull treneringskåte vefsninger som mener at om det nå er slik at det ikke lar seg gjøre å anlegge en storflyplass i eget nærområde så vil det i alle fall være fullstendig katastrofe om det bygges i Rana 9 mil unna på bre fin helårsvei eller en drøy time med toget. Argumentet er at flytilbudet for resten av Helgeland (les: Mosjøen) kommer til å bli fullstendig rasert. At dagens flytilbud til Mosjøen blir lagt ned om en ny flyplass bygges på Mo er sansynlig, men det vil i så fall være helt avhengig av at Vefsningene bruker det nye tilbudet. Tilbudet til Sandnessjøen og Brønnøysund vil garantert bestå.

Det er klart det i denne saken er lett for oss ranværinger å stille oss på vår høye hest og le av småligheten til våre naboer i sør, men hvordan hadde ranasamfunnet stilt seg til et snudd scenario? Man får mest inntrykk av at det meste av utviklingsmidler på Helgeland brukes på å trenere utbygging i de andre kommunene i regionen. Slikt blir det ikke mye fremdrift av, snarere stagnasjon og tilbakegang.

For min del personlig er jeg ikke veldig opptatt av flyplass og direkteflyvninger Mo Oslo, jeg kommer for det meste til å bruke tog og buss uansett, men også for oss byr dette på spennende muligheter. Kommunene på innlandet helt sør i fylket har, i motsetning til Vefsn, stilt seg positive til stroflyplass i regionen selv om det ikke blir i Vefsn, men samtidig stillt krav om utbedret innfrastruktur og kollektivtilbud til og fra regionens største tettsted, Mo i Rana. Her åpnes det adskillige muligheter, og om man spør meg er dette det virkelig helt nødvendig om regionen, ja landsdelen i sin helhet skal utvikles. Vi kan godt sitte på hvert vårt nes med direkteruter til Trondheim og hovdestaden og se på folkestrømmen fra øyene og dalførene som strømmer forbi, en vei. Eller man kan utvikle sentrum som knyttes sammen med hverandre og omland til beste for befolkning og næringsliv i Hattfjelldal og Rødøy så vel som i Rana, ja kanskje til og med Vefsn.

Ta bussen

2011-04-07T10:14:00.000-07:00

Blåvegen, turistnavnet på den gamle handelsveien mellom Onega og Helgelandskysten, har vært bekvedet som en viktig internasjonalt forbindelse i mang en politikers festtale. Brødreskap, handel, turisme har alt blitt bejublet og satsing der på bebudet. Veien vil nok bestå lenge ennå, og den er jo strengt tatt bedre enn noen sinne. Ikke desto mindre har Västerbotten län besluttet å legge ned bussforbindelsen mellom Mo i Rana og Umeå over sommeren. For det meste er jo kollektivtilbudet her i landet ikke så ille. Det betjener i alle fall et omfattende rutenett som man i mange andre land bare kan drømme om, og det selv når normenn flest er godt bestykket med private befordringsmiddler, men grenser kan være vanskelig å krysse. Jeg mener, selv ei lita fylkesgrense skaper problemer. Hvem skal finansiere tilbudet? og ikke minst: Hvem skal informere om tilbudet? Når det gjelder samkjøring av kollektivtrafikk har vi definitivt mye å lære av Sverige. Så er det også svenskene som har drevet denne bussforbindelsen mellom Rana og Vesterbotten. Når ruta nå planlegges nedlagt er selvfølgelig alle politigere som spørres uforstående til at et slikt tilbud ikke kan være mulig, men til syvende og sist virker det ikke som fylkeskomunen vil ta på seg befordring over en riksgrense. Den har ikke vært villig til å støtte ruta før, og det blir neppe noe folkekrav å gjenoppta trafikken. Det er tross alt samfunnets svakeste som bentter seg av kollektivtrafikk.

Mulighetene for at siste ordet ikke er sagt i denne saken er naturligvis til stede, selv lever jeg i håpet. Tapet av kollektivforbindelse mellom Mo i Rana og Hemavann vil bety en drastisk innsnevring av reisemulighetene til og fra kommunen for oss som reiser en del øst-vest.

Ukas tanka: Vår

2011-04-04T22:42:00.000-07:00

Sjå kor ho skin sola
klar, ljos i all si fagerdom
stolt og kraftfullt
Vinterens uskuldsreine
dulgsmålsteppe svinn, sanning

Dagens lest

2009-03-05T09:37:00.001-08:00

Så vidt meg bekjent har jeg ingen barn, ei heller noen på vei, men jeg kan jo være litt opptatt av ting som kontantstøtte, utdanning, barnehage og småbarnsmødre for det. Jeg synes litt synd på disse nybakte mødrene, og det skulle ikke forundre meg om enkelte fedre engasjerer seg litt for farskapet sitt heller. I dag greier nemlig Dagbladet og Aftenposten å presentere eksperttips som råder de til det stikk motsatte.

Nå sier det noe om samfunnet at en av landets største daglige publikasjoner kan tillate seg å skrive at mødre bør bry seg mindre om barna sine og mer om karierrene sine, finanskrise? Når En annen stor avis fraråder deg å hive ungen i barnehagen så fort som råd er er det ikke bare bare å følge den riktige veien, nå dreier dette seg om barnets beste, men man kan likevel spørre seg hvor godt støttet disse sakene er. Dessverre er nok hele årsaken til at disse sakene havner på forsidene, eller i avisene i det hele tatt av en heller spekulativ årsak. Barn er noe som opptar foreldre, og i våre dager er det ikke slik at oppdragelse er en enkel sak. Det er ikke godt å vite hvordan menneskeheten har overlevd til i dag uten denne skaren av pedagoger og eksperter på barneoppdragelse. Man ønsker jo det beste for sine barn, derfor blir disse sakene viktige for oss. Heldigvis er det utbredt, sunt, folkevett å ikke tro alt man leser.

Øvelse i å skrive seg vekk

2009-03-05T08:26:00.000-08:00

«Ikke kvitt deg med Illusjonene dine. Når de er borte kan det hende at du fortsatt eksisterer, men du har sluttet å leve.» Mark Twain.

Er ikke det sant? Jeg brukte å fundere en del på hvordan jeg oppfattet verden. Jeg har sansene mine, naturligvis, men de er ikke så presise som jeg går rundt og tror. Synet, som er så viktig for oss, er for eksempel bare refleksjoner av elektromagnetisk stråling. Når jeg ser på stolen så ser jeg ikke selve stolen her og nå, jeg danner meg et bilde av hvordan stolen kan se ut med hjelp av informasjon som har brukt tid på å reise fra stolen til øyet mitt, blitt kodet i øyet og sent til hjernen for tolkning. Nei den tiden er ikke så veldig lang. For det meste nøyer vi oss med å se på ting som er svært nærme, men om en løfter hodet bakover og kikker ut der, en stjerneklar natt, så er ser man lys som har reist i årevis. Du ser faktisk tilbake i tid. Jeg ser at dette har veldig lite å gjøre med det opprinnelige sitatet, men er ikke det fantastisk?

En gammel historie

2009-02-05T09:52:00.000-08:00

Det er slår meg at det faktisk ikke er mer enn et år siden jeg befant meg på Rygge flystasjon og pendlet til Horten for å gjøre min plikt for konge og fedreland. Vel det er en virkelighet jeg føler meg veldig fjern fra her jeg sitter på min hybel, helt for meg selv, drikker gin og skriver i bloggen min for en gangs skylt (ikke at noen leser den uansett).

Jeg har et slikt irriterende karaktertrekk at jeg sammler på absolutt alt, det siste halve året også hybelkaniner, og for de som skulle lure så er det faktisk ganske slitsomt å streve slik med å kvitte seg med ting. Saken er at jeg i min tid i forsvaret faktisk gikk så lang som til å sammle på tomme ølbokser. Mesteparten av denne ølen ble drukket utenfor leiren, så tok jeg altså med meg den tomme boksen, eller ei og anna flaske, og stuet det under senga. Til slutt gadd jeg ikke lesse det under senga lener så jeg la bare boksene rundt om kring noe som i lengden ikke kunne forbli ubemerket. Enden på visa ble ikke så dramatisk som en kanskje skulle tro. Løytnant Bob (han het ikke det, men det stod det på navnelappen hans) hvar troppsjef for 2. troppen, vi i Horten hørte riktignokk under tropp 4 som holder til på Kolsås, men vi var altså forlagt sammen med tropp 2 på Rygge. Jeg kan ikke huske å ha sett denne høye mørke namsosingen mer enn en gang og jeg må inrømme at jeg skvatt litt til da han snek seg inn på rommet den ene dagen (nei, han snek seg ikke inn, men jeg kaller det sniking alikevel) jeg hadde tatt meg fri, fordi jeg hadde glemmt å ta ut alle permdagene mine! Så satt jeg altså der på rommet og drev med mitt (nei, ingen onnanering) så denne løytnanten altså kikket innom slik han gjorde hver dag, lenge etter at vi hadde forlatt leiren, og han hadde litt av hvert å fortelle meg. Mens han legger ut om hvor jævlig rommet vårt så ut (det var ikke så bra, det var det ikke) legger han merke til deler av ølbokssamlinga mi og utviser som dere sikkert ikke har noe problem med å forstå ingen forståelse for en slik sammling, og om jeg syntes han hadde maset lenge før så fikk ikke dette ham til å sette strek. Enden på visa ble at jeg vasket rommet, katset flaskene og fikk en hyggelig prat med MP som ikke hadde for mye å henge fingrene i til daglig.

Siste kvelden klarte jeg forresten så søle ei halv flaske Erdinger i køya under mi, men det tror jeg ingen la merke til (ingen som sov der uansett), og jeg lot en svær haug med skrot jeg ikke gadd ta med meg ligge igjen midt på golvet da jeg dro. Jeg er så alt for ordentlig, ikke en sånn som driter i andre folks senger før jeg forlater dem for godt.

Om karrakterer

2008-12-11T14:56:00.000-08:00

Så var mitt første semester som universitetstudent vel overstått, ja nettopp det, vel overstått. Jeg har nemlig maktet å oppnå godkjennte karrakterer i alle fag. Jeg har lært litt av hvert dette halvåret, desverre i liten grad den typen lærdom som gleder sensorer innenfor fagene filosofi, historie eller russisk. Like fullt har jeg bestått og kan glede meg til et helt nytt semester med nye utfordringer, ny lærdom. Dessuten er ikke mine karrakterer uten en viss skjønnhet. Jeg har prestert å halte meg gjennom med et nødskrik med D på D. Derfor var jeg litt skuffet over den C en jeg fikk kastet etter meg i introduksjonskurset til historie. Skuffet, lettet og lettere lattermild, siden dette ironisk nokk var det faget jeg hadde lagt desidert minst arbeid i. Om det var en ting jeg lærte på videregående så var det at karakterer er relative i forrhold til hvor mye arbeid som ligger bak. Slik blir en svak firer dårligere enn en sterk firer fordi forskjellen er ganske stor, men til syvende og sist ubetydelig. En hel masse ekstra jobb for absolutt ingenting. Kunsten er å gjøre akkurat det som forventes, ikke mer, ikke mindre. Det er derfor jeg er så fornød med meg selv, ja storfornøyd. Jeg har gjort just det som måtte til for å bli ferdig med disse fagene. Kanskje ikke oppfyllt alle formelle krav, men tilstrekkelig til syvende og sist, åh hvor en utmerket student jeg er, så flink som jeg måtte. Jeg blir visst eldre, slik drev jeg ikke på før, da gjorde jeg som jeg ville og strøk i alt mulig rart, ser ut som den tiden er forbi. Hehe en C så vidt en D åh Gud jeg er så fornød med meg selv.

Ferie

2008-07-15T00:12:00.000-07:00

Akkurat nå føler jeg at disse feriegreiene er helt meningsløst. Jeg har ikke bruk for ferie, jeg skal dimme snart og flytte og starte på universitet, komme meg videre med livet mit. Ferien føles mer som en hindring enn en pause, jeg føler ikke for noen pause. Jeg er ikke utbrendt, jeg er ikke sliten, jeg er klar, klar nå! Jaja fikk i det minste besøkt Melfjorden og fikset pipe på hytta til vinteren.

Menig Fageren spiller gjennom sin 2500 yens pakke med fotballspill til super famicom del 2: J. Leage Excite Stage '95

2008-06-23T12:11:00.000-07:00

Helt tilfeldig trekker jeg ut en kassett, og hva får jeg? Visst trekker jeg Excite Stage '95, og trekker et lettelsens sukk når jeg tenker på at dette er det siste spillet jeg har tilgjengelig i denne serien, samtidig 95 er bedre enn 94, det har jo FIFAserien fra Electra Anus vist, ikke? Jeg er ikke mye snill med meg selv.

Det første jeg får se er en mer smakfull Epoch logo etterfulgt av en helt brukbar intro. Hovedmenyen er helt lik og stort sett det samme med noen få unntak. For det første er det ingen spysamba som tar i mot meg (dette sier jeg ikke om samba generelt altså), noen moduser harskiftet navn og en ny har kommet til, en mulighet for en cup du setter opp selv, med J-Leage lag da Ja menyen er kraftig forbedret med enkle grep, så langt virker dette som en ren oppdatering. Til og med lagvelgermenyen er gitt en skikkelig overhaling, og de idiotiske maskotene er byttet ut med klubbvåpen, slik skal det gjøres Epoch! Dessverre er selve spillet det samme.

For det første er målvakten som standard satt på manuell. Jeg har aldri vært noen stor fan av manuelt styrt målmann, og dette blir bare for dumt, her må en huske å sette kontroll av sisteskanse på auto for hver kamp, og dette er ikke den eneste lille tingen som irriterer. Hver bidige gang dommeren blåser i fløyta får jeg opp spillerbytte og taktikkmenyen, nå har jeg ikke funnet noen annen måte å komme til denne menyen på med unntak av etter en omgang, men også dette blir for dumt. Keeperen har ikke trent mye det siste året og holder fast ved et direkte tafatt tilslag som ikke makter å slå ballen i nærheten av midtbanen en gang, som i mange tilfeller ender med at motstanderen får presse konstant. Det finnes stadig ingen spurteknapp og heller ingen knapp for å skifte spiller. Det er forresten ingen markør rundt den spilleren du styrer, i steden kontrollerer en de to spillerne nærmest ballen. Det er ikke bra dette her, det er bare er ikke bra.

For å snakke om selve kontrollen, den er ikke forbedret på noen måte. For å illustrere hvor bakvendt den er kan jeg nevne at pause ikke er start men select og passningen er helt ubrukelig da spilleren bestandig velger det dårligste alternativet i enhver situasjon. Den taktikken som fungerer best er å forsøke å få molet ballen opp og springe etter. En litt snedig nyhet har vi likevel , og den er slettes ikke dum. Med start (dere forstår at jeg mener det burde ha vært select) L og R kan du variere presshøyden underveis i kampen, ikke dårlig, slettes ikke dårlig, men helhetsinntrykket blir bare ikke bra for det.

Grafikken er prikk lik 94versjonen, men det er gjort en del forandinger i lyden. Vår kjære Manchesterjunkie (jeg likte ham faktisk) er sent på gata, en utrolig kjedelig fyr har tatt over jobben hans. Ellers jobber dette spillet bra med audiale kapasiteter, det forsøker, og lyktes ikke så aller verst. Kampene akopangeres ikke med heismusikk som i forgjengeren, men med langt mer fremtredende lydeffekter. Innimellom hører en en speaker som snakker og litt sporadisk musikk settes i gang, som sagt Epoch skal ha for å ta lyd seriøst.

Etter flerfoldige bortkastede timer, noen tap, flest uavgjort og en sjelden seier kaster jeg inn håndkleet. Jeg er møkkalei av å starte alle kammpene mine med to baklengs fordi jeg glemmer å sette målvakt på auto (utrolig nokk får du ikke opp taktikkmenyen etter skåring). Jeg er møkkalei helt meningsløse offsider og spill jeg aldri får satt i gang fordi målvakta er totalt innkompetent. Kan ikke si noe annet enn at dette ikke er ett særlig bra spill, men det er i det minste middelmådig, det er ikke bedre enn 94versjonen, men ikke dårligere heller NG igjen med andre ord. Jeg hadde det faktisk ikke så ille når jeg skrudde av musikken og satte på Rupa & The April Fishes i steden, en god pils skader heller ikke, en får gjøre det beste ut av situasjonen.

Menig Fagereng spiller gjennom sin 2500 yen pakke med 20 super famicom fotballspill del 1: J. Leage excite Stage '94

2008-06-22T09:39:00.000-07:00

De har stått der en stund nå, oppå skapet. Hvorfor de ble plassert der aner jeg ikke, hvorfor jeg tok de med? Det må ha vært for å prøve de, men det jeg har gjort er stort sett å starte de opp og konstatert at de fungerer. Ja, hvor spennende høres det egentlig ut med en bunke japanske fotballspill til SNES hvor størsteparten ser ut som billige J-Leage lisenser fra selskap som Epoch og Hudson? Selv ikke jeg som fotballspill entusiast blir heltent på tanken, og denne prøveøkta mi før jul en gang gav egentlig ikke mersmak. Det eneste spillet jeg silet ut og har spilt siden er fighting eleven 2 fra Konami, en spillserie kjent som International Superstar Soccer utenfor soloppgangens rike.

Så jeg henter ned esken og går gjennom¨. Jeg teller spillene og finner ut at det 15. Det skal være 21, men jeg antar jeg lot de 6 spillene jeg hadde fått til å virke på min Europeiske SNES med det adapteret jeg har ligge igjen, det må være det, de ligger nokk der hjemme et sted. Jeg kan ikke si at 15 spill er noe annet en tilstrekkelig, eller 14 siden jeg har to kopier av J.Leage Excite Stage '94, det var derfor jeg valgte det først. Av en eller annen grunn føltes det som en god ide å brenne i vei to kassetter med en gang.

Jeg hater det øyeblikkelig. Epoch logoen forbiner jeg ikke med noe som helst, introen er så uinnspirerende en kunne forevente og med en gang menyen dukker opp spyr høytalerene ut groteske sambarytmer. Jeg danser og er med i fem tidels sekunder før jeg kaster opp. Jeg er ikke i humør til dette tenker jeg og kjører i gang med en «Practice match» for å slippe mer av denne grusomme musikken. Den forfølger meg inn i neste meny, den er der faktisk i hver bidige meny. Jeg føler at spillet faller helt sammen i menyen for valg av lag. Jeg innser at det er utelukkende Japanske klubblag og om det ikke var annet å vente så gjør menyen meg enda mindre interessert. Her skal man altså velge seg et dyr, eller idiotisk maskot. Jeg velger reinsdyret for da vet jeg at jeg er i Nara og oppdager at navnet på laget står nederst på skjermen... Nara Antrax, er det det det står? Heter klubben virkelig Nara Antrax? Sikkert ikke, men med tanke på hvor gjennomført idiotiske navn japanske fotballklubber har skulle det ikke overraske meg heller, av andre lag jeg ikke har noe som ligner et forhold til har vi Yokohama Flügers, Yokohama Marinos, Nagoya Grapus Eight. Sukk, boliviansk andredivisjon hadde vært å foretrekke, men kan hende er spillet bra.

Grafikken er ikke noe spesiellt, små figurer uten særlig mye detalj, men det er oversiktlig og fungerer, sidebytte animasjonen er bra, resten er ikke bra. Det eneste det virker som det er lagt en del arbeid i er maskotene, som jeg hater.

Musikken i selve spillet er mye bedre, og den skifter underveis i kampen, som er en snedig vri. Helt ok heistoner, men kommentatoren høres ut som en junkie fra Manchester, lydeffektene er tafatte for å si det milt, du må lete for å finne de egentlig, men de er der.

Ja, jeg har gitt dette spillet flere timer nå og har forstått det grunnleggende i kontrollen. Det vil si, jeg forstår ikke hvorfor den er utformet slik den er, men jeg får til å bruke den, jeg klarer å lage mål. Jeg innser at det ikke er noen spurte knapp og at målvaktene rett og slett er noen bleikfiser med med bestemorstilslag, det er grusomt iriterende, men alt i alt føler jeg at jeg har mye verre ting i vente. Om jeg skulle ha prøvd å faktisk forklare kontrollen ville jeg trengt ett par tre sider minst, så jeg hopper glatt over den delen. Kontrollen er ulogisk med ball, men ganske bra uten, slik kan jeg si det, du har faktisk tre ulike taklinger.

Det er flere ting som er irriterer meg ved dette spillet. Dommeren er bare sporadisk med, og pluttselig deler han ut et rødt kort, keeperen får alltid ballen bare han er i nærheten av den, men dette er typiske trekk ved de fleste fotballspill fra tidlig nittitall, likevel Excite Stage skiller seg ikke fra bermen. En artig ting dog er at man har mulighet til å spille innekamper med vegger, totalt uten dommer. Tette voldsorgier av beste sort er resultatet og noe bedre får vi ikke av Excite Stage. Kassetten har batteri så den lagrer den lange pedantiske ferd gjennom den japanske ligaen, men jeg gidder ikke mer en 5-6 kamper. Helt gjennomsnitlig, men innefotballen sikrer den en trygg treer, det skal den ha.

Drage mot løve

2008-06-19T00:15:00.000-07:00

For å fortsette i heraldikksporet jeg satte meg på med forige innleg: Det er jo et fotball EM som for tiden foregår der nede i deilige Suisse og Austreich, og jeg prøver å få med meg allt som skjer siden dette er viktig for meg, med eller uten Norge. Forrige gang, for fire år siden, var jeg i Australia og fikk ikke med meg en dritt. Med den siste tidens debatt rundt fotballforbundets nye drakter med den grufulle dragen på brystet i steden for flagget har jeg naturligvis lagt ekstra merke til brystmerkene til de ulike nasjonene, og samtlige ser ut til å ha nasjonalflagg eller riksvåpen i en eller annen form eller fasong. Forbundet har lenge vist liten interesse for fotballen som annet en inntjeninskilde, men med denne gikk de tydeligvis over streken. Kan hende prøver de seg igjen, men intil videre har de gitt etter for presset om å kutte ut den nye stygge useriøse tullelogoen. Kjenner jeg dette drittlandet rett får de nok viljen sin til slutt likevel. Ikke merkelig vi ikke kommer til slutspill når vår nasjonalarena for fotball er et kjøpesenter, det sier noe om hvor lite seriøst vi tar idrett her til lands, og hvor dekadente, feite og udugelige vi er, alle sammen. Viva el revoulución! viva la anarkia!

Håper de ikke får solgt de stygge rettighetene sine i det hele tatt.

Nazitegn i tiden

2008-06-15T05:24:00.000-07:00

Gi meg en oppgave, og jeg gjør den. Ok, så gjør jeg bare et hederlig forsøk og sporer rett av på den første femmøring. Forrige uke fikk jeg, ikke bare en, men flere gode unskyldninger for å drukne mitt sinn i den heraldiske osean. Jeg utsatte meg for artikler om buemerker og hakekors i Grenland, og ble fasinert. Min innteresse for segl, våpen, merker og slikt er ikke blodfersk, den har jeg hatt siden barnehagen, men så går årene og en tenker kanskje ikke så mye over det til en hver tid. Så med ett, inspirert av mine omgivelser sitter jeg og rabler variasjoner av hakekors for harde livet. Når jeg tenker på det har jeg rablet bemerkelsesverdig lite her i min tid på marinemuseet, men nå er jeg altså i gang igjen for fullt. Årsaken må være en slags fortrengt skam over å bedrive tiden med noe så ubrukelig og inneffektivt, men jeg elsker å rable, bare la hånda gå, tankene strømme og tida fly.

Har også lenge rablet om et eget tegn for meg, og med inspirasjon fra de gammle buemerkene laget jeg mitt eget. Har ikke kommet frem til noen fast utforming ennå, men det er ikke så nøye, jeg blir vel nødt til å skrive under på vanlig måte okke som. Inkluderer et lite utvalg av mine arbeider den siste tiden, og som dere ser har jeg valgt å inkludere hakekorset i mitt eget segl. Først og fremst ville jeg ha runde former Nazistenes stramme rette linjer passer ikke meg og min personlighet, deretter burde det egentlig ha vært en omvent svastika siden det kan forstås som et tegn for natt da hakekorset er et soltegn, og jeg er et nattemenneske, men det har jeg ikke fått inkorporert i tegnet mitt ennå.

Jeg er helt alene i verden og alle hater meg

2008-06-12T00:11:00.000-07:00

Jeg var i kjelleren i går, ikke en sånn halvmørk koselig kjellerstue, men et kald fuktig rom under huset uten vinduer som entres gjennom en luke i stuegolvet. Der la jeg meg ned, krøllet meg sammen og kjente på vonde ting. Jeg gråt ikke, eller egentlig gråt jeg, men det kom ingen tårer. Følelsen var ikke trist, jeg var ikke lei meg, det er ikke så lett å si hvordan jeg egentlig kjente meg, men mest av alt var jeg alene, helt alene i denne store vide verden uten noen å støtte meg til. Det var det jeg følte på, og gjennom hodet strømmet minner om alle de gangene jeg finner meg selv behandlet uretferdig fordi jeg er så grei, snill og alt for lite flink til å spy ut en hel masse dritt for å opprettholde min egen popularitet. Jeg tenkte på hvor lite ydmyke disse mennesken rundt meg er, hvor enorme respektløse egoer jeg omgås med lite til ingen kjennskap til empati, og hvor kald og trist de gjør denne verden. Jeg har aldri vært så kåt på disse menneskene, de er selvopptatte bigotte idioter. De håner artsfrender som finner varme og nærhet hos triveligere skapninger som for eksempel sauer. Vel vet du hvorfor han gjør det med en sau? fordi du er en drittsekk!

Det triste her er naturligvis at ekte drittsekker ikke har refleksjonsevne til å ta til seg overnevnte, det triste er at jeg ikke har evne nok til å være en ekte drittsekk uten snev av skyldfølelse. Det er kaldt, det er mørkt, det er trist, men jeg er ikke trist, jeg gråter, men det kommer ingen tårer, i kveld er jeg manisk depressiv og det kjennes bra, det kjennes bra å føle det slik, og selv om jeg er alene i verden er jeg meg selv nok, og en gang i fremmtiden vil jeg finne noen som i det minste bryr seg om meg, og om det er en katt så kan jeg leve med det.

Kledd i mørkeblått, men ikke suicidal forlater jeg vaskerommet. Den utløsende årsaken til min sinnstemning er Sveits forsmedelige nederlag i fotballkampen mot Tyrkia. Tyrkias avgjørende skoring var et sjokk det ikke er lett å komme over for en hardbarka sveitser som meg, og det setter i gang et reelt hat mot alle tyrkere og alt tyrkisk, det vil ikke vare lenge, men der og da hater jeg dem, eller avskyr dem, for jeg har ikke mord i tankene, men jeg bygger videre på det og innser at verden er i mot meg. Jeg hadde aldri ventet at en slik tevling i en idiotisk idrett mellom to fjerne nasjoner kunne finne veien rett inn i hjertet mitt og stikke meg ned, men den gjorde det... Er det ikke fantastisk? Fotball er en slik fantastisk lidenskap uansett hvor mange jævlige kuker som prøver å ødelegge spillet til en hver tid.

Nå burde jeg kunne si at jeg avsluttet kvelden med onanering til et bilde av en omsorgsfull loli, men jeg gjorde ikke det, virkeligheten er ikke perfekt. Får trøste meg med at jeg i det minste har

Fuck Space!

2008-06-10T04:05:00.000-07:00

Nei, jeg har ikke et anstrengt forhold til rom, krydder eller det store vide der utenfor vår lille klode, det er i alle fall ikke det jeg vil snakke om, det er tid for flere av mine adspredelser. Jeg snakker om dataspill.

Fuck Space! er ikke noe mer en tittelen på et temmelig enkelt, frustrerende vanskelig, men vanedannende spill for Windows. Det er en durkdreven shoot 'em up, eller shmup for å gjøre det kort og uforståelig, og når jeg snakker om shoot 'em up mer jeg ikke traurige 3d-triller som Doom eller sykt overhausa Halo, nei jeg mener spill som 1942 eller Gradius, aldri hørt om sier du!? Hva har verden blitt til? Hvordan kom vi hit? Uansett Fuck Space! er en durkdreven shoot 'em up for oss som tenner på fete pixler, massiv skyting og en umulig jakt på en høyere poengsumm. Store pixler jah, de er enorme vi snakker 1977-størrelse her, men selve figurene er svære og de virrer rundt på skjermen i mønstre som til en viss grad er tilfeldige. Tre liv er alt du har, det er to flere enn i det virkelige liv, men i det virkelige liv reiser jeg ikke rundt i verdensrommet og skyter på alt som rører seg hvor det som rører seg stort sett skyter tilbake. Ved død mister du alle oppgraderingene og går det siste livet rykker det rett tilbake til start. Spillet er rett og slett nådeløst. Alle tilfeldige elementene, den enorme treffsonen det halsbrekkende tempoet. Fuck Space! gir deg gjentatte ballespark og piskeslag, men det har en appell. Ikke et bra spill, jeg sa aldri det, men sjangergranitt som er vanskeligere å knekke enn selv de hardeste nøtter. Det halsbrekkende tempoet, det lettforståelige poengsystemet, og den helt ville vanskelighetsgraden trekker meg tilbake.

Lei av å kuke på jorda? Fuck Space! prøv du også: last ned fuck space!

Min toppscore er for øyeblikket 369

Bilde ikke relevant, men det nærmeste jeg kommer dataspillrelatert i dag.

Para pasar tiempo

2008-06-05T09:38:00.000-07:00

Endelig masse på hjertet, men jeg får ta en ting om dagen.

Først en meningsløst ondskapsfull advarsel: Om du begynner å kjede deg hold deg unna 4chan.org. 4chan (som jeg uttaler yonchan) er et bildeforum, det er rett og slett bare bilder, kun akopagnert med fraser som sauce (kilde), moar (mer) for det meste totalt uinterresant. Sida er delt inn i en rekke underfora, men jeg henger stort sett i /d/ eller *hentai/alternative* som beskriver innholdet. Det er noe utrolig avslappende over å konfronteres slike tabu på en måte jeg ikke kan annet enn le av, og nå sier ikke jeg at det ikke er noe sexuellt ved det, eller at jeg ikke blir opphisset av tentakel monstre som voldtar grotesk barmfagre skolejenter, for jeg blir det og det føles litt trist og tomt, men jeg liker det like fult. Mens hardcore tråden med kjøtt og flesk er grusomt kjedelig og sexy beatyfull women bare untaksvis engasjerer det hentai/alternative som har hektet meg på 4chan. Du vet liksom aldri hva du får her, når du tror du har sett alt slår den til og pressenter er noe helt villt som for eksempel penetrering av brystvorter for noen dager siden eller dagens tråd med stormagede kvinner.

Det er så mange artige ting jeg kunne ha gjort om dagen, selvfølgelig de gjøremål det forventes at jeg skal gjøre; digitalisering av bildearkiv, sorter post, ta telefoner, og disse gjør jeg selvfølgelig, men jeg velger å ha litt tid til overs, og overraskende mye av den går ikke til gøyale ting som pilling av snørr, graving i skrittet, snurring på stol, brenning av nesehår, bandy i korridoren, papirbretting, nei de tilbringes på 4chan siklende over en bleiekledt kattedame med en hvit halvtykk væske spredt i ansiktet. Takk gud for nifs.no (norsk og internasjonal fotballstatisikk) som kan avlaste meg litt.

Para comensar

2008-06-03T03:01:00.000-07:00

Et sted må jeg begynne, denne beretningen er sakset fra et annet sted.

Vært helg jah. Husker *han slemme kisen fra bibelen vet du* ikke en dritt av fredagen. Lørdagen var ganske vill... Våkna i halv-åtte-tida, på vei ned til Vansjø (prøvde en ny snarvei som faktisk funka) for å ta et lite bad før frokost traff jeg en hund med fører og en hoggorm. Etter halvannen time frokost var det rett på noen timer tennis og øl, som ikke er å anbefale midt på en brennhet sommerdag. Middag, litt ettermiddags tennis og øl før vi badet og brukte resten av kvelden på en resultatløs jakt etter ei brukanes klippe å hoppe fra.

Søndag: Opp til en timelang frokost, solbrent og i *første mosebok representert, blant annet, som en slange* dårlig form. Bestemte at jeg hadde fått nokk sol og satte meg inne på rommet og tittet på tegnefilmporno (Hele Kisaku for de som er interessert i slikt. Kunne nesten ikke stoppe å le i løpet av de siste episodene). Tilbrakte resten av tiden før middag på et svaberg med en rimelig kald pils og ei bok, og når jeg like godt var nede ved vannet tok jeg naturligvis en dukkert før maten. Ettermiddag og kveld vandret jeg hvileløst rundt på leiren i frustrasjon over at kurs*erigert penis* hadde okkupert velferden. Fikk med meg at Vålerenga tapte og stupte i seng.

Fantastisk helg vi har lagt bak oss