Øvelse i å skrive seg vekk

«Ikke kvitt deg med Illusjonene dine. Når de er borte kan det hende at du fortsatt eksisterer, men du har sluttet å leve.» Mark Twain.

Er ikke det sant? Jeg brukte å fundere en del på hvordan jeg oppfattet verden. Jeg har sansene mine, naturligvis, men de er ikke så presise som jeg går rundt og tror. Synet, som er så viktig for oss, er for eksempel bare refleksjoner av elektromagnetisk stråling. Når jeg ser på stolen så ser jeg ikke selve stolen her og nå, jeg danner meg et bilde av hvordan stolen kan se ut med hjelp av informasjon som har brukt tid på å reise fra stolen til øyet mitt, blitt kodet i øyet og sent til hjernen for tolkning. Nei den tiden er ikke så veldig lang. For det meste nøyer vi oss med å se på ting som er svært nærme, men om en løfter hodet bakover og kikker ut der, en stjerneklar natt, så er ser man lys som har reist i årevis. Du ser faktisk tilbake i tid. Jeg ser at dette har veldig lite å gjøre med det opprinnelige sitatet, men er ikke det fantastisk?